Stephen Mansfield has written an insightful article entitled “Disputatious legacies: examining the historic ties that bind Okinawa and China

The Chinese legacy, openly acknowledged by Okinawans, is being contested once again. Writing for Japanese-run publications, I have been asked to excise positive remarks pertaining to China’s transference of culture and knowledge to Okinawa.

Sadly, the mood has turned nasty in regard to current Japan-China relations, with large segments of the Japanese public dutifully echoing the hostilities of the government. The sentiments of the Japanese public, increasingly embittered at being supplanted by an economically ascendant China, are not necessarily shared by Okinawans with their more benevolent view of China. History is a thorny issue in Japan. China’s long and largely cordial relations with Okinawa do not square with the nationalist political script being penned by Tokyo, where contested history is invariably reducible to the sensitive issue of national identity and ethnicity.

Katsudon

april 1, 2017

A student asked whether studying for the examinations would interfere with his efforts at real learning. Zhu Xi responded, “Master Cheng said, ‘Don’t worry about it interfering with your efforts, worry about it robbing you of your determination.’ If you spend ten days a month preparing for the examinations, you will still have twenty days to do real study. If it changes your determination however, there is no cure.”

Excerpt from «Zhu Xi’s Conversations With His Disciples» (Patricia Buckley Ebrey, ed., Chinese Civilization: A Sourcebook, p. 172-77.)

New York Times:

After class, I asked Black about his approach to teaching yoga — the emphasis on holding only a few simple poses, the absence of common inversions like headstands and shoulder stands. He gave me the kind of answer you’d expect from any yoga teacher: that awareness is more important than rushing through a series of postures just to say you’d done them. But then he said something more radical. Black has come to believe that “the vast majority of people” should give up yoga altogether. It’s simply too likely to cause harm.

Not just students but celebrated teachers too, Black said, injure themselves in droves because most have underlying physical weaknesses or problems that make serious injury all but inevitable. Instead of doing yoga, “they need to be doing a specific range of motions for articulation, for organ condition,” he said, to strengthen weak parts of the body. “Yoga is for people in good physical condition. Or it can be used therapeutically. It’s controversial to say, but it really shouldn’t be used for a general class.”

Ryo Fukui – Scenery

juli 23, 2016

Tidssansen

mai 29, 2016

I grunnen er det jo ganske merkelig med dette at man venner seg til et fremmed sted, denne – om så er – møysommelige tilpasningen og omstillingen, som man nærmest underkaster seg for dens egen skyld og i den bestemte hensikt å legge den av seg igjen omtrent før den er fullført eller iallfall like etter, for så å vende tilbake til sin tidligere tilstand. Man legger denslags inn som avbrekk og mellomspill i livets hovedsammenheng, og nærmere bestemt med ‘rekreasjon’ for øye, det vil si: fornyelse og revolusjonerende styrking av organismen, som sto i fare for eller allerede var i ferd med å bli bortskjemt av ensformig og monoton livsførsel, og bli slapp og avstumpet. Men hva kommer det så av at man blir slapp og avstumpet etter å ha levd regelmessig i lang tid? Det skyldes ikke så meget en åndelig og legemlig tretthet og slitasje etter livets utfordringer og krav (for da er det jo bare rett og slett ro og hvile som er botemiddelet); det er snarere noe sjelelig, det er tidsopplevelsen – det er den som er i ferd med å gå tapt ved uavbrutt ensartethet og som er så nær beslektet og forbundet med selve livsfølelsen, at den ene ikke kan svekkes uten at den andre lider under en kummerlig innskrenkning. Når det gjelder kjedsommelighetens vesen, verserer det diverse vrangforestillinger. Man tror stort sett at nytt og interessant innhold ‘fordriver’ tiden, det vil si: forkorter den, mens monotoni og tomhet tynger og hemmer tidens gang. Det er ikke ubetinget riktig. Tomhet og monotoni kan riktignok tøye ut øyeblikket og timen og gjøre det ‘kjedelig’, mens de forkorter og nærmest tilintetgjør de store og største tidsmassene. Omvendt kan et rikt og interessant innhold riktignok være i stand til å forkorte og oppkvikke timen og dagen, men i det store og hele er det jo dette som gir tidsforløpet bredde, vekt og soliditet, slik at begivenhetsrike år går mye langsommere enn disse fattig, tomme, lette, som farer vekk med vinden. Det man kaller kjedsommelighet, er altså egentlig snarere en tidens sykelige kortvarighet som følge av monotoni: Ved uavbrutt ensformighet skrumper store tidsrom sammen på en måte som setter skrekk i hjertet på en; når én dag er som alle andre, så er alle dager som én; og ved fullkommen ensformighet ville det lengste liv oppleves som ganske kort og borte før man visste ordet av det. Tilvenningen medfører at tidssansen sovner eller iallfall sløves, og når ungdomstiden blir opplevd som langsom, mens resten av livet forløper stadig fortere og iler avsted, så må også det skyldes tilvenning. Vi vet godt at det å legge inn andre og nye vaner er det eneste middel til å bremse vårt liv, friske opp tidssansen, forynge, styrke, dempe farten i vår tidsopplevelse og dermed oppnå en fornyelse av hele livsopplevelsen. Dette er hensikten med å skifte oppholdssted, med å søke luftforandring, med badferie, med at forandring fryder og med episoder. De første dagene på et nytt oppholdssted har et ungdommelig, det vil si sterkt og bredt forløp – det er gjerne seks til åtte dager. Så, i den utstrekning man ‘blir vant til det’, merker man en tiltagende forkorting: Den som henger ved livet eller, rettere sagt, gjerne vil klamre seg fast til livet, kan med gru sanne hvordan dagene igjen begynner å bli lette og å smette unna; og den siste uken av en fire ukers tid forsvinner med en rent uhyggelig hastighet. Riktignok virker oppfriskningen av tidssansen utover selve avkoblingstiden, og gjør seg gjeldende på ny når man vender tilbake til den gamle regelmessigheten: Etter avvekslingen blir også de første dagne hjemme som nye, utstrakte og ungdommelige, men bare noen ganske få dager. For som regel venner man seg fortere til regelmessigheten igjen enn til å oppheve den, og når tidssansen allerede er tynget av alderen eler aldri var videre velutviklet – et tegn på medfødt livssvekkelse, så sovner den raskt inn igjen, og allerede etter fireogtyve timer er det som om man aldri har vært bortreist og som om reisen bare var noe man hadde drømt en natt.

(Fra Thomas Manns «Trolldomsfjellet», oversatt av Per Qvale, s. 103-6)