Last Life in the Universe

november 30, 2009

(Gjensyn)

Ruang rak noi nid mahasan (Pen-Ek Ratanaruang, 2003)

Bibliotekaren Kenji er japaner, men bor i Bangkok for å holde hodet lavt, av grunner som gradvis blir kjent for seeren. I et liv han selv vurderer som meningsløst, preget av faste ritualer og riktighet, romantiserer han døden som en behagelig lur «før man gjør seg klar til sitt neste liv». En rekke halvhjertede selvmordsforsøk, som blir avbrutt av forstyrrelser, står som det eneste spennende i livet hans. Dette endrer seg imidlertid når han, under tragiske omstendigheter, blir kjent med thaijenta Noi.

I utgangspunktet en film jeg synes det er vanskelig å skrive noe særlig mer enn et handlingsreferat og en atmosfærebeskrivelse av. Melankoli, mellommenneskelig kommunikasjon og livets forunderlighet er kanskje stikkord som passer, uten at jeg helt føler det griper filmens essens godt nok. Det er imidlertid det nærmeste jeg kommer, og at det er vanskelig å overføre inntrykk til ord bør stå som en styrke, heller enn en svakhet, ved filmen (eventuelt snudd på hodet, ved at det er en svakhet, heller enn en styrke, ved min formidlingsevne). Noi representerer alt som mangler i livet til Kenji: Kaos, uorden, bråk. På mange måter det som redder han fra sirkelen han har fanget seg selv i, uten at det betyr at filmen ender i beste Disney-stil. I frykt for å røpe for mye slutter jeg her.

Med en nedtonet stil er det personenes indre (snarere enn ytre omgivelser) som formidles for seeren. Kombinasjonen av Christopher Doyles foto og musikken fra Hualongpong Riddim fortjener en stor del av æren for at filmen fungerer så godt som den gjør. Etter et knapt kvarter er Last Life in the Universe ren hypnose, og den brytes kun i et par sekvenser i sluttpartiet. Tadanobu Asano fortjener også mye skryt. Fyren bør være kjent for alle som har sett mer enn tre japanske filmer, og han mestrer et vanvittig spekter av roller.

Det har vært mye sammenligning av denne og Lost in Translation. Bortsett fra det smått depressive tematiske, og filmestetikken, er jeg ikke helt med på at det er en spesielt fruktbar sammenligning. Hvis noen skulle lure på hvilken som er best er jeg imidlertid ikke i tvil om at Last Life in the Universe kommer seirende ut. En film som bør oppleves, heller enn leses om.

Reklamer

november 29, 2009

november 29, 2009

Hver gang mine ambisjoner ved drømmenes hjelp har hevet meg over mitt livs hverdagsnivå, og jeg et øyeblikk har følt meg oppløftet som et barn i en huske, har jeg hver gang måttet stige ned som dette barnet i byparken og erkjenne mitt nederlag uten vaiende faner, uten krefter til å dra sverdet ut av sliren.

– Fernando Pessoa

Gongfu Cha på 1-2-3

november 28, 2009

Vurdert å prøve deg på Gongfu Cha, men blitt avskrekket av de tjue tusen stegene som typisk inkluderes? Siden jeg er en altruist har jeg rensket vekk alle de unødvendige stegene for å gi den enkleste bildeguiden til oolong-brygging etter Gongfu Cha-metoden.

Først et bilde av utstyr:

Timer, Yixing-kanne, vannkoker og te (den som brukes på disse bildene er Shan Lin Xi Gao Shan Cha, taiwansk oolong. Tepalasset har ikke mer igjen, desverre). Timer er unødvendig hvis du har evnen til å telle ned i hodet ditt. Vannkoker er unødvendig hvis du har en gammel jernkjele, helst en som plystrer når vannet koker (for det er sannsynligvis den beste lyden som finnes).

Dette er sånn omtrent mengden te jeg bruker (ca 5g). Yixing-kanna er på ca 180ml:

Sånn ser kanna ut med teen på innsiden. 80% av innsideflata bør dekkes av et tynt lag, men blir selvsagt litt annerledes med oolong som er rullet, og lignende.:

Noen grunnleggende ting:

– Vannet skal være kokende. Ofte litt variasjoner fra te til te, men i Gongfu Cha er dette mindre viktig enn ved lang trekking. Noen unntak, men pakningen informerer typisk om dette.
– Trekktiden regnes fra du begynner å helle vannet i kanna og til all teen har rent ut i koppen din. Kanna jeg har brukt her bruker omtrent tolv sekunder på å tømme seg.
– Trekktid varieres fra omgang til omgang. Jeg kjører vanligvis denne rutinen: 30s-25s-30s-40s-50s-55s-60s osv. Sjelden jeg trekker mer enn fem-seks kopper fra samme blader, men vet noe oolong tåler ni omganger og mer.

Steg 1: Hell vann i kanna, slik at den blir halvfull.
Dette er bare for å «varme opp» teen (og koppen). Pleier ikke å drikke resultatet av dette, men smaker sikkert kurant.

Steg 2: La det trekke et par sekunder, hell ut i koppen din

Steg 3: Fyll kanna fullstendig, slik at det såvidt renner over. «Skru» lokket på, for å slippe ut så lite vann som mulig. La det trekke 30 sekunder.


__________________

Gjenta steg 3 så mange ganger som ønskelig, dvs opptil 6-9 ganger for mesteparten av oolong, (men vær obs på endret trekktid i forskjellige omganger).

Etter å ha bli trukket i tre omganger ser teen sånn ut:

SPOILERE OVER ALT I TEKSTEN. HAR DU IKKE SETT FILMEN, MEN PLANER OM Å SE DEN, IKKE LES TEKSTEN.

PS: Du vil ikke se denne filmen.

De fleste filmene jeg virkelig hater er vanligvis filmer jeg ikke har lest noe særlig om på forhånd, eller filmer jeg har lest om og bestemt meg for å hate før jeg i det hele tatt har fått kommet meg til DVD-menyen. The Pursuit of Happyness er et unntak. Jeg hadde lest litt om filmen og hørt mye fint om den. «Helt utrolig at en film med Will Smith kan være noe bra!» liksom … Jeg var ute etter to korte timer med koselig film, og i slike stunder er jeg villig til å godta mye middelmådighet.

Will Smith spiller Christopher Gardner, en rimelig skarp fyr, som lever med dama og sønnen sin under svært knappe forhold. Til tross for å ha gjort det best i sin klasse på videregående skole og å ha utmerket seg under sitt opphold i marinen lever han av å selge en spesiell røntgen-maskin, visstnok dobbelt så god som den det er vanlig å bruke, som han og dama har brukt opp alle sparepengene sine på å kjøpe. For å kunne leve et noenlunde anstendig liv er han nødt til å få solgt to maskiner i måneden, men ettersom maskinen blir sett på som unødvendig luksus i legemiljøet viser det seg å være en vanskelig oppgave. At Chris Gardner ikke foretok en grundigere undersøkelse av etterspørselen på maskinen er et under, spesielt med tanke på at han liksom skal være så fryktelig skarp. Når han samtidig klarer å sette fra seg denne halve månedslønna over alt hvor han går og som resultat må jakte på tiggere og sigøynere for å få den tilbake kan man spørre seg hvor skarp han egentlig er. Ikke at dette er så fryktelig viktig, og det har vel egentlig med hans iboende godhet og tillit til mennesker å gjøre. Greit nok.

Dama blir lei av forholdene de lever under, hun er ikke lykkelig mer. Hun drar til New York, Chris beholder sønnen. På utrolig vis (les: ved å løse en Rubiks kube) får Chris et praksisplass hos et aksjemeglerfirma (stokkbrokkar!). 20 kandidater skal kjempe om én plass som fast ansatt. Prøvetiden, som varer i seks måneder, er ikke betalt. Å få endene til å møtes blir plutselig enda vanskeligere, og mens de andre kandidatene jobber åtte-ni timer daglig har ikke Chris muligheten til å jobbe mer enn seks. Han skal ut for å enten: a) selge røntgen-maskinen sin eller; b) glemme igjen røntgen-maskinen sin på et tåpelig sted, for så å delta i en påfølgende jakt på tyven.

Filmen fortsetter på samme måte. Will Smith leverer sin flatbrødfilosofi gjennom voice-over, og deler opp livet sitt i kapitler med (av og til) liksom-morsomme titler («This part of my life… this part right here? This part is called «being stupid.»»). Jeg fortsetter å se, filmen er fortsatt ikke elendig, spesielt hvis du (som meg) er en sucker for sentimentalitet. Han mister leiligheten og blir nødt til å stille seg i kø for å få plass i gigantiske sovesaler. Rekker han det ikke kan han alltids sove på jernbanestasjonens toaletter, og felle noen tårer over den mildt sagt jævlige situasjonen han befinner seg i.

På dette tidspunktet synes jeg fortsatt hele situasjonen er trist, og håper på en koselig slutt hvor alt på magisk vis løser seg. Og vet du hva? Det gjør det!

Det ender bra for vår venn Chris. Han får jobben som aksjemegler, og feller enda noen tårer. Alt skal bli bra, ungen hans skal få oppveksten han fortjener, og aldri mer skal han tvinges til å skjelle ut en god venn for å få tilbake småpenger han har lånt bort. Hadde filmen sluttet der hadde jeg vært fornøyd. Masse å sette fingeren på og middelmådighet over alt, men allikevel. Det hadde vært greit. Men den gang ei.

Vi får vite at Chris Gardner starter sitt eget selskap. Seinere selger han en del av selskapet og tjener noen millioner dollar. Dette er det siste vi får vite. I og for seg greit, men med en kjip ettersmak. Der Chris Gardner hadde lært om livets urettferdigheter og strukturelle svakheter i samfunnet han lever i kunne man kanskje håpe på en liten «Han brukte deler av pengene han tjente på å forbedre situasjonen for mennesker i lignende situasjoner.» Et eller annet Robin Hood-aktig. I stedet får vi vite at han blir multimillionær. Hurra. Han har levd den amerikanske drømmen, kommet seg fra bunnen til toppen, og nå er han steinrik. Hva som skjedde med de andre menneskene som sto i kø for å få sove under tak, eller tiggerne som så seg nødt til å stjele en røntgen-maskin, er det opp til fantasien å bestemme. Men at de også ble mangemillionærer og ble ansatt for å skrike diverse tall inn i telefoner er nok ganske usannsynlig. Jo mer jeg tenker på filmen, jo mer hører jeg det samme jævla mantraet bli gjentatt: «Dersom du havnet på kjøret har du deg selv å takke, og ingen andre. Du hadde sjansen, men ikke viljestyrken.» Ayn Rand kunne like gjerne vært manusforfatter.

Kanskje jeg legger for mye i det siste, filmen er jo tross alt «inspirert av en sann historie». Allikevel klarer jeg ikke å se på The Pursuit of Happyness som annet enn nyliberalistisk glidemiddel. Styr unna denne som du styrer unna Atlas Shrugged, og du sparer deg selv for mye lidelse.

Tiårets beste hiphop-album

november 28, 2009

De 15 beste hiphop-platene fra tidsrommet 2000-2009.

1. Viktor Vaughn – Vaudeville Villain (2003)

2. Aesop Rock – Labor Days (2001)

3. Non-Prophets – Hope (2003)

4. Quasimoto – The Unseen (2000)

5. Madvillain – Madvillainy (2004)

6. Cannibal Ox – The Cold Vein (2001)

7. Sage Francis – Personal Journals (2002)

8. Sole – Selling Live Water (2003)

9. Edan – Beauty and the Beat (2005)

10. Ghostface Killah – Supreme Clientele (2000)

11. El-P – Fantastic Damage (2002)

12. Dälek – Abandoned Language (2007)

13. Q-tip – The Renaissance (2008)

14. Mr. Lif – I Phantom (2002)

15. Saul Williams – The Inevitable Rise and Liberation of NiggyTardust! (2007)