Tiårets dårligste film: The Pursuit of Happyness

november 28, 2009

SPOILERE OVER ALT I TEKSTEN. HAR DU IKKE SETT FILMEN, MEN PLANER OM Å SE DEN, IKKE LES TEKSTEN.

PS: Du vil ikke se denne filmen.

De fleste filmene jeg virkelig hater er vanligvis filmer jeg ikke har lest noe særlig om på forhånd, eller filmer jeg har lest om og bestemt meg for å hate før jeg i det hele tatt har fått kommet meg til DVD-menyen. The Pursuit of Happyness er et unntak. Jeg hadde lest litt om filmen og hørt mye fint om den. «Helt utrolig at en film med Will Smith kan være noe bra!» liksom … Jeg var ute etter to korte timer med koselig film, og i slike stunder er jeg villig til å godta mye middelmådighet.

Will Smith spiller Christopher Gardner, en rimelig skarp fyr, som lever med dama og sønnen sin under svært knappe forhold. Til tross for å ha gjort det best i sin klasse på videregående skole og å ha utmerket seg under sitt opphold i marinen lever han av å selge en spesiell røntgen-maskin, visstnok dobbelt så god som den det er vanlig å bruke, som han og dama har brukt opp alle sparepengene sine på å kjøpe. For å kunne leve et noenlunde anstendig liv er han nødt til å få solgt to maskiner i måneden, men ettersom maskinen blir sett på som unødvendig luksus i legemiljøet viser det seg å være en vanskelig oppgave. At Chris Gardner ikke foretok en grundigere undersøkelse av etterspørselen på maskinen er et under, spesielt med tanke på at han liksom skal være så fryktelig skarp. Når han samtidig klarer å sette fra seg denne halve månedslønna over alt hvor han går og som resultat må jakte på tiggere og sigøynere for å få den tilbake kan man spørre seg hvor skarp han egentlig er. Ikke at dette er så fryktelig viktig, og det har vel egentlig med hans iboende godhet og tillit til mennesker å gjøre. Greit nok.

Dama blir lei av forholdene de lever under, hun er ikke lykkelig mer. Hun drar til New York, Chris beholder sønnen. På utrolig vis (les: ved å løse en Rubiks kube) får Chris et praksisplass hos et aksjemeglerfirma (stokkbrokkar!). 20 kandidater skal kjempe om én plass som fast ansatt. Prøvetiden, som varer i seks måneder, er ikke betalt. Å få endene til å møtes blir plutselig enda vanskeligere, og mens de andre kandidatene jobber åtte-ni timer daglig har ikke Chris muligheten til å jobbe mer enn seks. Han skal ut for å enten: a) selge røntgen-maskinen sin eller; b) glemme igjen røntgen-maskinen sin på et tåpelig sted, for så å delta i en påfølgende jakt på tyven.

Filmen fortsetter på samme måte. Will Smith leverer sin flatbrødfilosofi gjennom voice-over, og deler opp livet sitt i kapitler med (av og til) liksom-morsomme titler («This part of my life… this part right here? This part is called «being stupid.»»). Jeg fortsetter å se, filmen er fortsatt ikke elendig, spesielt hvis du (som meg) er en sucker for sentimentalitet. Han mister leiligheten og blir nødt til å stille seg i kø for å få plass i gigantiske sovesaler. Rekker han det ikke kan han alltids sove på jernbanestasjonens toaletter, og felle noen tårer over den mildt sagt jævlige situasjonen han befinner seg i.

På dette tidspunktet synes jeg fortsatt hele situasjonen er trist, og håper på en koselig slutt hvor alt på magisk vis løser seg. Og vet du hva? Det gjør det!

Det ender bra for vår venn Chris. Han får jobben som aksjemegler, og feller enda noen tårer. Alt skal bli bra, ungen hans skal få oppveksten han fortjener, og aldri mer skal han tvinges til å skjelle ut en god venn for å få tilbake småpenger han har lånt bort. Hadde filmen sluttet der hadde jeg vært fornøyd. Masse å sette fingeren på og middelmådighet over alt, men allikevel. Det hadde vært greit. Men den gang ei.

Vi får vite at Chris Gardner starter sitt eget selskap. Seinere selger han en del av selskapet og tjener noen millioner dollar. Dette er det siste vi får vite. I og for seg greit, men med en kjip ettersmak. Der Chris Gardner hadde lært om livets urettferdigheter og strukturelle svakheter i samfunnet han lever i kunne man kanskje håpe på en liten «Han brukte deler av pengene han tjente på å forbedre situasjonen for mennesker i lignende situasjoner.» Et eller annet Robin Hood-aktig. I stedet får vi vite at han blir multimillionær. Hurra. Han har levd den amerikanske drømmen, kommet seg fra bunnen til toppen, og nå er han steinrik. Hva som skjedde med de andre menneskene som sto i kø for å få sove under tak, eller tiggerne som så seg nødt til å stjele en røntgen-maskin, er det opp til fantasien å bestemme. Men at de også ble mangemillionærer og ble ansatt for å skrike diverse tall inn i telefoner er nok ganske usannsynlig. Jo mer jeg tenker på filmen, jo mer hører jeg det samme jævla mantraet bli gjentatt: «Dersom du havnet på kjøret har du deg selv å takke, og ingen andre. Du hadde sjansen, men ikke viljestyrken.» Ayn Rand kunne like gjerne vært manusforfatter.

Kanskje jeg legger for mye i det siste, filmen er jo tross alt «inspirert av en sann historie». Allikevel klarer jeg ikke å se på The Pursuit of Happyness som annet enn nyliberalistisk glidemiddel. Styr unna denne som du styrer unna Atlas Shrugged, og du sparer deg selv for mye lidelse.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: