Last Life in the Universe

november 30, 2009

(Gjensyn)

Ruang rak noi nid mahasan (Pen-Ek Ratanaruang, 2003)

Bibliotekaren Kenji er japaner, men bor i Bangkok for å holde hodet lavt, av grunner som gradvis blir kjent for seeren. I et liv han selv vurderer som meningsløst, preget av faste ritualer og riktighet, romantiserer han døden som en behagelig lur «før man gjør seg klar til sitt neste liv». En rekke halvhjertede selvmordsforsøk, som blir avbrutt av forstyrrelser, står som det eneste spennende i livet hans. Dette endrer seg imidlertid når han, under tragiske omstendigheter, blir kjent med thaijenta Noi.

I utgangspunktet en film jeg synes det er vanskelig å skrive noe særlig mer enn et handlingsreferat og en atmosfærebeskrivelse av. Melankoli, mellommenneskelig kommunikasjon og livets forunderlighet er kanskje stikkord som passer, uten at jeg helt føler det griper filmens essens godt nok. Det er imidlertid det nærmeste jeg kommer, og at det er vanskelig å overføre inntrykk til ord bør stå som en styrke, heller enn en svakhet, ved filmen (eventuelt snudd på hodet, ved at det er en svakhet, heller enn en styrke, ved min formidlingsevne). Noi representerer alt som mangler i livet til Kenji: Kaos, uorden, bråk. På mange måter det som redder han fra sirkelen han har fanget seg selv i, uten at det betyr at filmen ender i beste Disney-stil. I frykt for å røpe for mye slutter jeg her.

Med en nedtonet stil er det personenes indre (snarere enn ytre omgivelser) som formidles for seeren. Kombinasjonen av Christopher Doyles foto og musikken fra Hualongpong Riddim fortjener en stor del av æren for at filmen fungerer så godt som den gjør. Etter et knapt kvarter er Last Life in the Universe ren hypnose, og den brytes kun i et par sekvenser i sluttpartiet. Tadanobu Asano fortjener også mye skryt. Fyren bør være kjent for alle som har sett mer enn tre japanske filmer, og han mestrer et vanvittig spekter av roller.

Det har vært mye sammenligning av denne og Lost in Translation. Bortsett fra det smått depressive tematiske, og filmestetikken, er jeg ikke helt med på at det er en spesielt fruktbar sammenligning. Hvis noen skulle lure på hvilken som er best er jeg imidlertid ikke i tvil om at Last Life in the Universe kommer seirende ut. En film som bør oppleves, heller enn leses om.

Advertisements

Én kommentar to “Last Life in the Universe”


  1. […] og guffent, og gjorde dette til en veldig fornøyelig affære. Jeg likte Last Life in the Universe (som jeg har skrevet om tidligere) bedre, men det er to ganske forskjellige […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: