Eureka

desember 8, 2009

(Shinji Aoyama, 2000)

En rutebuss blir kapret av en businessmann det har tippet over for. Vinduene på bussen har blitt tildekket med avispapir, og politiet har omringet den. På innsiden sitter kapreren, busssjåføren og to skolebarn, en bror og en søster. Disse slipper unna med livet i behold, men flere passasjerer har allerede blitt drept. Kapringsscenen er over relativt fort, men fungerer som bakteppe for livet de tre overlevende i resten av filmen, traumatisert på ulike måter.

To år senere har søsknene blir foreldreløse, etter at moren har stukket av med en annen mann, og faren senere har blitt påkjørt. De lever på forsikringspengene de får for farens dødsfall, men har sluttet å gå på skolen, sluttet å snakke og isolert seg i familiehuset. Busssjåføren har sagt opp jobben sin, forsvunnet fra byen (for så å ha returnert), og blir mistenkt for en rekke mord på unge kvinner. Han flytter ut fra huset til broren, og inn hos barna som delte hans skjebne, i et slags forsøk på å hjelpe dem (og seg selv) med å gjenfinne noe mening i tilværelsen.

Plottet er imidlertid ikke så viktig. At filmen tar seg tid til å utforske, samt den visuelle stilen og den minimalistiske musikkbruken, legger alt til rette for en meditativ opplevelse heller enn bare en fortalt historie. Et sentralt spørsmål – hvordan finne mening eller håp i en verden med meningsløs vold og ondskap, ligger i bakgrunnen – men det er langt mer enn det. Vanskelig å sette fingeren på, slik det vanligvis er med gode filmer. Den gir ingen krystallklare svar (noe som ville vært merkelig), og setter dessuten seeren i et moralsk dilemma i forhold til mordlyst. Langt mer nyansert enn den konvensjonelle moralske dikotomien.

Eureka er en over tre og en halv timer lang reise, en nær perfekt studie av hvordan livet fortsetter etter en tragedie. Felles med så og si alle andre filmer som er like lange, eller lengre, har den imidlertid mottatt den typiske klagemuren om at man fint kunne kuttet en time uten at noe ville gått tapt. Dette er jeg ikke enig i. En av filmens styrker er at den er villig til å ta noen omveier, i stedet for å peise gjennom poengene den prøver å formidle. Jeg har imidlertid ett lite (med tre streker under «lite») problem med slutten. Skal ikke røpe noe, men den føles som en litt enkel utvei fra regissørens side, og bryter litt med den lange og bunnsolide oppbygningen til filmen. Dette er imidlertid ikke nok til å svekke opplevelsen noe særlig.

Eureka står som en av årets sterkeste filmopplevelser. Jeg driver for tiden og tar igjen usett film fra tiåret som snart er over, og jeg kan røpe så mye som at denne foreløpig ligger trygt innenfor topp 3. Den stiller noen krav til seeren, med en lengde på i underkant av fire timer, svart/hvitt foto og japansk tale. Nok til å holde mange unna, noe som er synd. Investeringen betaler seg så absolutt.

Smakebit under:

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: