Ukas anbefaling

januar 31, 2010

Dälek – Abandoned Language

Nymph

januar 30, 2010

(Pen-Ek Ratanaruang, 2009)

Ekteskapet til May og Nop har med årene blitt et forhold mer i navnet enn i gavnet. De snakker ikke mye med hverandre og har enda mindre kroppslig kontakt. Ikke at det er snakk om misnøye med partneren, det virker bare som om en monumental distanse har fått gro mellom dem. Når Nop drar ut i skogen for å ta bilder blir May imidlertid med han, og de gjør det til en overnattingstur. Skogen er beryktet etter en mystiske forsvinning av to menn, og når May våkner en morgen viser Nop seg å også ha forsvunnet.

Åpningsscenen er et leksikoneksempel på et virtuost håndverk: En enkelt tagning, rolig og langsom, på åtte minutter, som først fører oss til to menn som forsøker å forgripe seg på en dame, for så å ta oss dypere inn i skogen. Filmen er like sparsommelig på bakgrunnsmusikk som den er på dialog. Kombinert med et langsomt tempo understreker det på mange måter distansen mellom May og Nop. Unntaket blir de mest intense skogsscenene, hvor bakgrunnslyden er totalt overveldende (dette er ikke filmen du vil se under dårlige lydforhold).

Jeg ser Nymph har mottatt ganske blandede tilbakemeldinger. Noen kritiserer den for å være en middelmådig skrekkfilm. Den kritikken klarer jeg ikke å forstå, men dersom det er sant at promoteringen i Thailand fremstilte filmen som konvensjonell skrekk så er det kanskje ikke så rart at folk ble skuffa. Noen andre kritiserer filmen med det akk så kjedelige argumentet om unødvendig langsomhet. Fra en IMDB-omtale kan man for eksempel lese at «… nothing happens. Ever. Much ado about nothing.» (PS: Ikke les hele den brukeromtalen, saftig røping fra plottet). De fleste som har sett mer enn fem filmer fra Sørøst-Asia vet imidlertid at slike brukeromtaler i de aller fleste tilfeller er et godt tegn, og Nymph er ikke noe unntak. Historien er kanskje ikke den mest gripende, og filmen føles tidvis litt rotete. Men stemningsoppbyggingen, stilen, og atmosfæren er bunnsolid og guffen, og gjorde dette til en veldig fornøyelig affære. Jeg likte Last Life in the Universe (som jeg har skrevet om tidligere) bedre, men det er to ganske forskjellige filmer.

Navnet Nymph er selvsagt ikke helt uten betydning, men det jeg har av tanker om tittelvalget blir det litt vanskelig å dele uten å halvveis spolere seeropplevelsen. Kan imidlertid si at den mystiske naturen spiller en sentral rolle. Skogsskildringen ga meg umiddelbare assosiasjoner til Antichrist. Jeg var faktisk overbevist om at Pen-Ek Ratanaruang måtte ha sett filmen, men ser nå i ettertid at begge premierte under Cannes 2009 (det er imidlertid liten tvil om at Weerasethakul har vært en inspirasjonskilde).

PS: Ratanaruangs skogsskildringer > Von Triers skogsskildringer.

Häxan

januar 29, 2010

(Benjamin Christensen, 1922)

Christensens mest berømte stumfilm er vanskelig å kategorisere. Den starter nærmest dokumentarisk, seeren presenteres for treskjæring og andre avbildninger, av djevelen, gamle kosmologiske verdensbilder og middelaldersk teori om helvete. Etter dette beveger filmen seg bort fra det dokumentariske og over i mer klassisk horror. Her ser vi dramatiserte scener med hekser som brygger kjærlighetseliksirer og heksesalve (jepp), munker som torturerer påståtte hekser, hekser som kysser rumpa til djevelen, nonner som blir sinnsyke. Kort og godt veldig mye rart.

Christensen har fått en del kritikk for sitt noe uklare argument (at påståtte hekser egentlig bare led av hysteri), som han på tross av å gi noen referanser til får til å virke noe flatbrødpsykologisk. Ser man Häxan som en hvilken som helst dokumentarfilm (noe som virker søkt, ikke minst med tanke på at den snart er 90 år gammel) blir man sikkert skuffet. Jeg lot meg ikke plage av dette. Godtar man et haltende bakgrunnsargument og en litt rotete fremstilling har man en utrolig fascinerende opplevelse i vente.

For trondheimsfolk, altså. Første del av vårprogrammet er lagt ut for både Trondheim Filmklubb og Cinemateket. For TFK sin del, er det lagt ut program ut mars. For Cinemateket sin del, kun til midten av februar. Oppdateres forhåpentligvis om ikke alt for lenge …

Disse filmene, fra TFK-programmet, skal jeg prøve å få med meg:

En Julefortelling
Syndromes and a Century
Kjærlighetssanger
Shortbus
Sweet Movie
Black Dynamite
Klassen
Min natt med Maud
Pingpong
Mystery Train
Matteusevangeliet

Sikkert litt i overkant ambisiøst, som vanlig, men da har jeg iallfall noe å strekke meg etter

Ukas anbefaling

januar 24, 2010

Boris – Sound Track from Film «Mabuta no Ura»

Stray Dog

januar 21, 2010

Nora inu (Akira Kurosawa, 1949)

Basert på en sann historie om en detektiv som var uheldig nok til å miste tjenestepistolen sin. Kurosawa skal visstnok ha skrevet en roman basert på historien, men publiserte den aldri. Uansett, den unge detektiven Murakami (Toshirô Mifune) blir frastjålet tjenestepistolen sin på et tog, og i ren skam over å ha vært uforsiktig nok til å miste et tjenestevåpen i en tid preget av underskudd og mangler, sier han opp jobben. Kommanderende svarer imidlertid ved å rive opp papiret, og setter i stedet Murakami til å etterforske saken sammen med detektiven Sato. Sato og Murakami danner et klassisk læremester/student-forhold, og filmen har ellers sterke noir-preg, kanskje ikke hva Kurosawa er mest kjent for.

Mer gjenkjennelig er imidlertid mye at tematikken. Her støter vi på store moralske spørsmål, blant annet i forhold til om forbrytere skapes på samfunnsnivå eller individnivå, om god/ond-dikotomien har noe for seg (eller om skillet bare ligger i evnen til å ta riktige valg i pressede situasjoner), om valget mellom et forbryterliv med moderat velstand kontra et mer moralsk forsvarlig liv under mer stusslige materielle kår. Murakami ser mye av seg selv i mannen han jager, og uten tjenestepistolen (som han i stor grad ser ut til å basere sin identitet som detektiv på) frykter han å selv miste sin plass i samfunnet. Som vanlig behandler Kurosawa de viktige spørsmålene subtilt, og det føles aldri påtrengende, slitsomt eller kunstig.

Både lyd og bilde er nydelig, og ser man bort fra noen tekniske bommerter (fortellerstemma på starten, og den alt for lange montasjesekvensen hvor Mifune har kledd seg ut som fattig) er det vanskelig å utsette noe på produksjonen. Filmen kunne nok med fordel ha vært kortet ned en halvtimes tid, til tross for mye spennende jakt i stusslige Tokyo-strøk taper filmen seg litt i midtpartiet. Den tar seg imidlertid betraktelig opp mot slutten, og særlig helt på tampen har den noen fantastiske scener. Med andre ord: Enda en Kurosawa-film som imponerer stort, men et strykke unna hans aller beste. Ga meg forøvrig en liten vekker om å sjekke ut flere av Kurosawas tidligere filmer.

Cannibal Holocaust

januar 20, 2010

(Ruggero Deodato, 1980)

I første del av filmen går sosialantropologen Harold Monroe med på å reise til Amazonas-regnskogen, for å forsøke å finne ut av hva som skjedde med et dokumentarteam på fire. Teamet dro til området to måneder tidligere, for å lage en dokumentar om kannibalistiske stammer, men har siden den gang ikke har gitt lyd fra seg. Monroe får hjelp av to lokalkjente guider, og etter en lang vandring gjennom jungelen kommer de frem til Yacumo-stammen, hvor de i bytte mot frigivelsen av et gissel får bli tatt med til stammeområdet. Dagen etter tar de seg dypere innover i regnskogen, og ved å redde en gruppe fra Yanomamo-stammen blir de tatt med til området deres. Her blir de imidlertid behandlet med dyp mistro. Monroe forsøker å tilegne seg tilliten deres ved å bade naken, noe som så fører til at han finner likene til de fire dokumentarfilmskaperne. Etter en vellykket forhandling får Monroe og guidene lov til å ta med seg filmrullene, og professoren reiser tilbake til New York.

I del to er Monroe tilbake i New York. Han blir kontaktet av et TV-nettverk, som er interessert i å vise opptaket fra det myrdede dokumentarteamet. Monroe nekter å ha noe med prosjektet å gjøre med mindre han får se opptakene selv først. Innholdet sjokkerer, det avdøde teamets medlemmer fremstår som forkastelige mennesker, som i jakten på godt foto gjennomførte handlinger som voldtekt, drap og nedbrenning av landsbyhytter. Siden blir de imidlertid selv myrdet (og det kvinnelige medlemmet gjengvoldtatt), og det ender med at TV-nettverket (som i utgangspunktet ikke brydde seg om den mildt sagt kontroversielle filmskapingen) lar seg ombestemme. Filmrullene beordres brent.

Cannibal Holocaust er, ikke helt overraskende, regnet som en av tidenes mest kontroversielle filmer (for de som vil tallfeste det: Entertainment Weekly ga den en 20. plass, men den lista er virkelig talentløs). Ti dager etter premierevisningen ble filmen konfiskert og Ruggero Deodato anholdt av politiet, anklaget for å faktisk ha myrdet skuespillerne. I tillegg ble en beryktet scene, hvor man ser en naken kvinne spiddet med en påle, tatt for å være reell. Italienske myndigheter trodde kvinnen var blitt myrdet i virkeligheten, og spiddet med en påle.

Situasjonen ble ikke enklere av at skuespillerne (fra dokumentarteamet) i sine kontrakter hadde gått med på å holde seg skjult i et år etter filminnspillingen. Etter hvert fikk Deodato imidlertid kontaktet dem, ugyldiggjort kontrakten, og bekreftet at de var levende. I forhold til påle-scenen forklarte han hvordan spesialeffekten var gjennomført. Et sykkelsete, hvorpå skuespilleren sitter, var festet til en jernpåle. Det som stikker ut av munnen hennes er en del av et balsatre.

Til tross for frifinnelsen ble filmen bannlyst i mange land (i Norge inntil 2005). Genuine drap på dyr skal ha vært tungtveiende. En tungt redigert utgave ble til slutt tillatt utgitt i USA i 1984, og siden den tid har filmen blitt godtatt i flere land (flere steder i original utgave). Den er imidlertid fortsatt svært kontroversiell, mye på grunn av dyredrapene, men også filmens realistiske preg. Lloyd Kaufman fra Troma Entertainment forklarer det på følgende måte:

In Cannibal Holocaust, we see the actors kill and rip apart a giant sea turtle and other animals. The brain has been conditioned to accept that which it’s now seeing as real. This mixture of real and staged violence, combined with the handheld camerawork and the rough, unedited quality of the second half of the movie, is certainly enough to convince someone that what they are watching is real.

Et lite kvarter på IMDB gir inntrykk av at det hovedsakelig er tre gjeldende holdninger til filmen. Du har i) de som hyller den som en viktig samfunnskommentar; ii) de som avfeier den sosiale kommentaren som en billig unnskyldning for å rettferdiggjøre suspekt exploitation; og iii) de mer hardkokte exploitation-tilhengerene som blir skuffet over at filmen ikke er fullt så grotesk som den gir seg ut for.

Det finnes selvsagt kombinasjoner og helt andre syn, men dette virker å være det som oftest kommer frem. Spesielt slitsomme er diskusjoner mellom de som reagerer på filmens grusomhet og de som mener filmen ikke er grusom nok, det er mye absolutisme ute og går, og det kommer sjeldent noe fruktbart ut av det. Personlig synes jeg diskusjoner rundt filmen som samfunnskommentar er mer interessant, men her er jeg nok 20 år for sent ute.

Uansett, la oss late som om vi er 20 år tilbake i tid, og denne diskusjonen ikke for lengst har fått all saft klemt ut. Filmens underliggende budskap er åpenbart en kritikk av dokumentarfilm som en objektiv videreformidling av ikke-manipulerte hendelser. I tillegg kritiseres TV-selskap for å gi blaffen i journalistisk integritet og sannhet i kampen om høye seertall. Helt på slutten følger en slags antiimperialistisk kommentar. Harold Monroe spør seg selv, hvem det egentlig er som kannibalene.

Det er vanskelig å kritisere budskapet i seg selv, for det er viktig. Men et problem ved Cannibal Holocaust er at den blir et offer for sin egen kritikk. Det føles nesten litt hyklersk, for budskapet til Deodato legges på hylla så fort det tjener filmens underholdningsverdi. For eksempel praktiserer verken Yanomamoene eller Shamatariene kannibalisme i virkeligheten (selv om førstnevnte har et slags post-mortem-rituale som er kannibalistisk), og er heller ikke bitre fiender, slik filmen fremstiller dem. Jeg mener selvsagt ikke at filmer ikke skal underholde, eller at alle filmer må formidle et budskap (eller at disse er gjensidig utelukkende). Men det føles problematisk når filmen prøver å få i pose og sekk. Jeg er enig med Nick Schager i følgende uttalelse (selv om jeg kanskje ville ordlagt meg litt mildere):

Any subtext, however, is painfully facile, such as director Deodato pathetically justifying the unrepentant carnage by posthumously damning his eaten filmmaker protagonists with a “who are the real monsters – the cannibals or us?” anti-imperialism morale. As clearly elucidated by its shocking gruesomeness – as well as its unabashedly racist portrait of indigenous folks it purports to sympathize with – the actual savages involved with Cannibal Holocaust are the ones behind the camera.

Jeg kan like gjerne innrømme først som sist at jeg ikke er spesielt glad i exploitation-sjangeren (og det som er av avarter). Ikke at jeg synes det er så grusomt å se på (selvom ubehagelighetsbjella ringer titt og ofte), eller direkte kvalmende, det gir meg bare fryktelig lite. Her maler jeg med brede pensler, dette er nok en av sjangrene jeg har sett aller minst av. Men siden jeg føler meg relativt trygg på at den ikke er helt min greie spiller det selvsagt en viss rolle i min vurdering av filmen. Der jeg ikke får noe særlig ut av de mer brutale scenene er det gode sjanser for at hardbarkede exploitation-tilhengere gjør det. Han (hun!?) om det.