Madadayo

januar 2, 2010

Not Yet (Akira Kurosawa, 1993)

Filmen starter med at professor Hyakken Uchida forteller klassen han underviser at han skal gi seg som foreleser for å satse på skrivingen (som han nå kan livnære seg av). Avsløringen vekker skuffelse hos elevene. Professoren har undervist tysk i flere generasjoner, med mange av elevenes foreldre som studenter, og var en kjær personlighet i samfunnet.

Madadayo utspiller seg fra like før andre verdenskrig, og følger professoren gjennom flere generasjoner. Han holder jevnlig kontakt med tre av studentene sine, og disse innfører en årlig feiring av professoren. Her gjennomføres en lek (basert på en utgave av gjemsel) hvor forsamlingen spør «Mahda kai?» («Er du klar?») og Uchida svarer «Madada yo!» («Ikke enda!»). Tittelen er altså en avvisningen av døden, som på tross av å kanskje være nær ikke skal hindre livet i å gå videre. Et mer passende tema for sin siste film, bare et par år før regissørens egen død, skal godt gjøres.

Kurosawa er nok mest kjent for historiedrevne filmer, men i Madadayo er det personene vi stifter bekjentskap med (og særlig Uchida) som står i sentrum, heller enn det narrative. Mange har trukket paraleller til Ozu, og det ligger helt klart noe i det. Her tar Kurosawa seg god tid (blant annet til en emosjonell søken etter en katt), men det er lite som føles unødvendig eller repetitivt. I enkelte øyeblikk blir filmen litt for sentimental for min del, og jeg takler en god dose sentimentalitet (spesielt når jeg har med Kurosawa-film å gjøre), men alt i alt tilgis det enkelt av den varmen og livsgleden filmen ellers utstråler.

En avslutning på en formidabel karrière innebærer selvsagt visse forventninger. I enda høyere grad når man har å gjøre med en regissør som jevnt over anses som en av historiens fremste. At Madadayo skulle være Kurosawas siste var på ingen måte bestemt fra regissørens side (i et intervju uttrykker han blant annet et ønske om å lage en film basert på Van Goghs liv). Men uavhengig av om en film er bestemt eller ikke bestemt til å være en regissørs siste, ser man kanskje – etter regissørens død – helst at den er noe helt for seg selv. En slags siste erklæring. Her innfrir Madadayo, på tross av noen svakheter. Det er altså ikke hans beste film (og selv av 90-tallsfilmene må den se seg slått av Dreams), men den har mye på hjertet og tar seg god tid, heller enn å skynde seg frem til poengene. Et Kurosawa-sitat fra nevnte intervju er illustrerende:

«There is something very precious, which has been all but forgotten. The enviable world of warm hearts. I hope that all the people who have seen this motion picture will leave the theatre feeling refreshed with broad smiles on their faces.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: