Cannibal Holocaust

januar 20, 2010

(Ruggero Deodato, 1980)

I første del av filmen går sosialantropologen Harold Monroe med på å reise til Amazonas-regnskogen, for å forsøke å finne ut av hva som skjedde med et dokumentarteam på fire. Teamet dro til området to måneder tidligere, for å lage en dokumentar om kannibalistiske stammer, men har siden den gang ikke har gitt lyd fra seg. Monroe får hjelp av to lokalkjente guider, og etter en lang vandring gjennom jungelen kommer de frem til Yacumo-stammen, hvor de i bytte mot frigivelsen av et gissel får bli tatt med til stammeområdet. Dagen etter tar de seg dypere innover i regnskogen, og ved å redde en gruppe fra Yanomamo-stammen blir de tatt med til området deres. Her blir de imidlertid behandlet med dyp mistro. Monroe forsøker å tilegne seg tilliten deres ved å bade naken, noe som så fører til at han finner likene til de fire dokumentarfilmskaperne. Etter en vellykket forhandling får Monroe og guidene lov til å ta med seg filmrullene, og professoren reiser tilbake til New York.

I del to er Monroe tilbake i New York. Han blir kontaktet av et TV-nettverk, som er interessert i å vise opptaket fra det myrdede dokumentarteamet. Monroe nekter å ha noe med prosjektet å gjøre med mindre han får se opptakene selv først. Innholdet sjokkerer, det avdøde teamets medlemmer fremstår som forkastelige mennesker, som i jakten på godt foto gjennomførte handlinger som voldtekt, drap og nedbrenning av landsbyhytter. Siden blir de imidlertid selv myrdet (og det kvinnelige medlemmet gjengvoldtatt), og det ender med at TV-nettverket (som i utgangspunktet ikke brydde seg om den mildt sagt kontroversielle filmskapingen) lar seg ombestemme. Filmrullene beordres brent.

Cannibal Holocaust er, ikke helt overraskende, regnet som en av tidenes mest kontroversielle filmer (for de som vil tallfeste det: Entertainment Weekly ga den en 20. plass, men den lista er virkelig talentløs). Ti dager etter premierevisningen ble filmen konfiskert og Ruggero Deodato anholdt av politiet, anklaget for å faktisk ha myrdet skuespillerne. I tillegg ble en beryktet scene, hvor man ser en naken kvinne spiddet med en påle, tatt for å være reell. Italienske myndigheter trodde kvinnen var blitt myrdet i virkeligheten, og spiddet med en påle.

Situasjonen ble ikke enklere av at skuespillerne (fra dokumentarteamet) i sine kontrakter hadde gått med på å holde seg skjult i et år etter filminnspillingen. Etter hvert fikk Deodato imidlertid kontaktet dem, ugyldiggjort kontrakten, og bekreftet at de var levende. I forhold til påle-scenen forklarte han hvordan spesialeffekten var gjennomført. Et sykkelsete, hvorpå skuespilleren sitter, var festet til en jernpåle. Det som stikker ut av munnen hennes er en del av et balsatre.

Til tross for frifinnelsen ble filmen bannlyst i mange land (i Norge inntil 2005). Genuine drap på dyr skal ha vært tungtveiende. En tungt redigert utgave ble til slutt tillatt utgitt i USA i 1984, og siden den tid har filmen blitt godtatt i flere land (flere steder i original utgave). Den er imidlertid fortsatt svært kontroversiell, mye på grunn av dyredrapene, men også filmens realistiske preg. Lloyd Kaufman fra Troma Entertainment forklarer det på følgende måte:

In Cannibal Holocaust, we see the actors kill and rip apart a giant sea turtle and other animals. The brain has been conditioned to accept that which it’s now seeing as real. This mixture of real and staged violence, combined with the handheld camerawork and the rough, unedited quality of the second half of the movie, is certainly enough to convince someone that what they are watching is real.

Et lite kvarter på IMDB gir inntrykk av at det hovedsakelig er tre gjeldende holdninger til filmen. Du har i) de som hyller den som en viktig samfunnskommentar; ii) de som avfeier den sosiale kommentaren som en billig unnskyldning for å rettferdiggjøre suspekt exploitation; og iii) de mer hardkokte exploitation-tilhengerene som blir skuffet over at filmen ikke er fullt så grotesk som den gir seg ut for.

Det finnes selvsagt kombinasjoner og helt andre syn, men dette virker å være det som oftest kommer frem. Spesielt slitsomme er diskusjoner mellom de som reagerer på filmens grusomhet og de som mener filmen ikke er grusom nok, det er mye absolutisme ute og går, og det kommer sjeldent noe fruktbart ut av det. Personlig synes jeg diskusjoner rundt filmen som samfunnskommentar er mer interessant, men her er jeg nok 20 år for sent ute.

Uansett, la oss late som om vi er 20 år tilbake i tid, og denne diskusjonen ikke for lengst har fått all saft klemt ut. Filmens underliggende budskap er åpenbart en kritikk av dokumentarfilm som en objektiv videreformidling av ikke-manipulerte hendelser. I tillegg kritiseres TV-selskap for å gi blaffen i journalistisk integritet og sannhet i kampen om høye seertall. Helt på slutten følger en slags antiimperialistisk kommentar. Harold Monroe spør seg selv, hvem det egentlig er som kannibalene.

Det er vanskelig å kritisere budskapet i seg selv, for det er viktig. Men et problem ved Cannibal Holocaust er at den blir et offer for sin egen kritikk. Det føles nesten litt hyklersk, for budskapet til Deodato legges på hylla så fort det tjener filmens underholdningsverdi. For eksempel praktiserer verken Yanomamoene eller Shamatariene kannibalisme i virkeligheten (selv om førstnevnte har et slags post-mortem-rituale som er kannibalistisk), og er heller ikke bitre fiender, slik filmen fremstiller dem. Jeg mener selvsagt ikke at filmer ikke skal underholde, eller at alle filmer må formidle et budskap (eller at disse er gjensidig utelukkende). Men det føles problematisk når filmen prøver å få i pose og sekk. Jeg er enig med Nick Schager i følgende uttalelse (selv om jeg kanskje ville ordlagt meg litt mildere):

Any subtext, however, is painfully facile, such as director Deodato pathetically justifying the unrepentant carnage by posthumously damning his eaten filmmaker protagonists with a “who are the real monsters – the cannibals or us?” anti-imperialism morale. As clearly elucidated by its shocking gruesomeness – as well as its unabashedly racist portrait of indigenous folks it purports to sympathize with – the actual savages involved with Cannibal Holocaust are the ones behind the camera.

Jeg kan like gjerne innrømme først som sist at jeg ikke er spesielt glad i exploitation-sjangeren (og det som er av avarter). Ikke at jeg synes det er så grusomt å se på (selvom ubehagelighetsbjella ringer titt og ofte), eller direkte kvalmende, det gir meg bare fryktelig lite. Her maler jeg med brede pensler, dette er nok en av sjangrene jeg har sett aller minst av. Men siden jeg føler meg relativt trygg på at den ikke er helt min greie spiller det selvsagt en viss rolle i min vurdering av filmen. Der jeg ikke får noe særlig ut av de mer brutale scenene er det gode sjanser for at hardbarkede exploitation-tilhengere gjør det. Han (hun!?) om det.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: