Nymph

januar 30, 2010

(Pen-Ek Ratanaruang, 2009)

Ekteskapet til May og Nop har med årene blitt et forhold mer i navnet enn i gavnet. De snakker ikke mye med hverandre og har enda mindre kroppslig kontakt. Ikke at det er snakk om misnøye med partneren, det virker bare som om en monumental distanse har fått gro mellom dem. Når Nop drar ut i skogen for å ta bilder blir May imidlertid med han, og de gjør det til en overnattingstur. Skogen er beryktet etter en mystiske forsvinning av to menn, og når May våkner en morgen viser Nop seg å også ha forsvunnet.

Åpningsscenen er et leksikoneksempel på et virtuost håndverk: En enkelt tagning, rolig og langsom, på åtte minutter, som først fører oss til to menn som forsøker å forgripe seg på en dame, for så å ta oss dypere inn i skogen. Filmen er like sparsommelig på bakgrunnsmusikk som den er på dialog. Kombinert med et langsomt tempo understreker det på mange måter distansen mellom May og Nop. Unntaket blir de mest intense skogsscenene, hvor bakgrunnslyden er totalt overveldende (dette er ikke filmen du vil se under dårlige lydforhold).

Jeg ser Nymph har mottatt ganske blandede tilbakemeldinger. Noen kritiserer den for å være en middelmådig skrekkfilm. Den kritikken klarer jeg ikke å forstå, men dersom det er sant at promoteringen i Thailand fremstilte filmen som konvensjonell skrekk så er det kanskje ikke så rart at folk ble skuffa. Noen andre kritiserer filmen med det akk så kjedelige argumentet om unødvendig langsomhet. Fra en IMDB-omtale kan man for eksempel lese at «… nothing happens. Ever. Much ado about nothing.» (PS: Ikke les hele den brukeromtalen, saftig røping fra plottet). De fleste som har sett mer enn fem filmer fra Sørøst-Asia vet imidlertid at slike brukeromtaler i de aller fleste tilfeller er et godt tegn, og Nymph er ikke noe unntak. Historien er kanskje ikke den mest gripende, og filmen føles tidvis litt rotete. Men stemningsoppbyggingen, stilen, og atmosfæren er bunnsolid og guffen, og gjorde dette til en veldig fornøyelig affære. Jeg likte Last Life in the Universe (som jeg har skrevet om tidligere) bedre, men det er to ganske forskjellige filmer.

Navnet Nymph er selvsagt ikke helt uten betydning, men det jeg har av tanker om tittelvalget blir det litt vanskelig å dele uten å halvveis spolere seeropplevelsen. Kan imidlertid si at den mystiske naturen spiller en sentral rolle. Skogsskildringen ga meg umiddelbare assosiasjoner til Antichrist. Jeg var faktisk overbevist om at Pen-Ek Ratanaruang måtte ha sett filmen, men ser nå i ettertid at begge premierte under Cannes 2009 (det er imidlertid liten tvil om at Weerasethakul har vært en inspirasjonskilde).

PS: Ratanaruangs skogsskildringer > Von Triers skogsskildringer.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: