Ukas anbefaling

februar 28, 2010

The Arcade Fire – Funeral

Advertisements

The Limits of Control

februar 22, 2010

(Jim Jarmusch, 2009)

«He who thinks he’s bigger than the rest… must go to the cemetery. There he will see what life really is. It’s a handful of dirt.»

The Limits of Control begynner med et møte mellom Lone Man (et navn som i likhet med alle andre i filmen er symbolsk, og aldri uttales) og to menn, på en flyplass i Madrid. Informasjonen han får er sparsommelig og kryptisk. Lone Man får beskjed om hvor han skal dra, og overrekkes en fyrstikkeske med en kodelapp. Dette er det første av flere slike møter mellom Lone Man og kontaktpersoner, hver gang tas han ett skritt nærmere målet, og hver gang utveksles det fyrstikkesker.

Og det er egentlig alt det er mulig å si om historien, uten å røpe slutten. For å sitere en IMDB-bruker: «»The Limits of Control» is a post-modernist exercise. It doesn’t tell a story … the movie borrows the plot lines and dialogue of film noir, the preoccupations of French art criticism, and other semi-art cinema fare, and recombines them in a heavily ironic and lushly sensual setting».

Hvorfor er jeg ikke overrasket over at den har blitt slaktet i pressen? Med en 40%-rating på Rotten Tomatoes og 41 hos Metacritic snakker vi Jarmushs dårligst mottatte film siden … noensinne. Derfor er det heller ingen overraskelse at den har tjent inn lite penger, eller at den ikke får kinodistribusjon i Norge (som første Jarmush-film siden Stranger than Paradise, fra 1984).

Jeg skal ærlig innrømme å ha gjort meg opp et inntrykk av The Limits of Control før jeg så den. Jeg prøver vanligvis å unngå å forvente enten noe veldig positivt eller veldig negativt av en film, siden jeg her hellig overbevist om at det igjen påvirker hvordan jeg ser den. Det er ikke alltid like enkelt, og jeg var spent nok på denne til at jeg hadde lest en del brukeromtaler av den. Inntrykket mitt var som følger: «The Limits of Control er en film med flott foto og soundtrack, men totalt blottet for plott eller substans overhodet ender den opp som en pretensiøs «stil over substans»-film hvor førstnevnte ikke er i nærheten av å veie opp for mangelen på sistnevnte, og hvor Jarmush rett og slett gjør filmen for langdryg til at det er noe særlig annet enn pen estetikk å hente».

Hvor godt stemte inntrykket? Det var definitivt ikke uten sannhetsverdi, men flesteparten av egenskapene som i inntrykket implisitt hadde negativt fortegn viste seg i stedet for å være en styrke. Stil over substans stemmer så absolutt. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være en svakhet, all den tid filmen ikke selges som noe annet. Jeg er også uenig i at den er pretensiøs, og har til gode å se en god begrunnelse på hvorfor den er det. Med symbolikken er det motsatt, i motsetningen til en overtydelig «in your face»-symbolikk med billig politisk budskap peker ikke symbolikken i The Limits of Control på mye annet enn seg selv. Den gjentatte setningen «The universe has no center and no edges» er nok ikke tilfeldig valgt. Enkeltheten og tomheten er beundringsverdig og komprimissløs. Og selv om det ikke er en helt potent sammenligning er det fristende å trekke frem Melvilles Le samouraï, som er den eneste filmen jeg kommer på i farta som har gjort samme type inntrykk (her snakker vi ikke kvalitativt, men retning).

Jeg har ett problem med filmen, og det er slutten. Her brytes den hypnotiske oppbyggingen (som tross alt bruker 80% av filmens lengde) til fordel for noe som fremstår som et litt for enkelt politisk element. Dette er det eneste stedet i filmen jeg mener pretensiøs-anklagene har noe for seg. Jeg synes heller ikke Bill Murray kler rollen sin spesielt godt, og det føles mest som om Jarmush puttet han inn for old times’ sake.

Jeg synes det er vanskelig å fange essensen skikkelig i ord, og innser at handlingsreferatet øverst fort kan få filmen til å virke kjedelig. Husk at det er mye enklere å ordfeste det helt konkrete. For filmer som denne, hvor styrken går på selve opplevelsen, er det altså vanskelig å yte rettferdig i en omtale. Dessuten er dette en film som i aller høyeste grad splitter seerne. Jeg registrerer at folk jeg vanligvis er enig med har hakket denne istykker. Og at folk jeg oftere er uenig i har hyllet den. Til syvende og sist er nok dette en film man må gjøre seg opp en mening om selv.

Ukas anbefaling

februar 21, 2010

Talk Talk – Spirit of Eden

Into the Wild

februar 21, 2010

(Sean Penn, 2007)

Synes den første timen er ganske dvask. Starter forsåvidt helt greit, og fint med en bakgrunnshistorie. Men så går den inn i en sirkel av scener av typen «Chris står på et fjell/ved en bekk/under et stort tre/bak en mosete stein med utstrakte armer og virkelig kjenner på lufta» etterfulgt av «søstera kommenterer i voice-over, hver gang de samme setningene resirkulert -> Oppveksten deres var visst ikke den enkleste, Chris skriver sin egen historie nå».

Så skjer det noe med filmen, omtrent en time før den slutter, og etter dette tar den seg kraftig opp. Mot slutten blir den virkelig bra. Helhetsinntrykket er litt sånn «WTF». En film jeg er glad jeg har sett, god historie og veldig mye fin natur. Men den første timen føles fryktelig repetitiv og haltende, og trekker således ned (det skal forøvrig sies at jeg foretrekker at første halvdel er slapp og andre halvdel bedre, enn vice versa).

This Time We Went Too Far

februar 18, 2010

31. mars.

Ukas anbefaling

februar 14, 2010

Genelec & Memphis Reigns – Scorpion Circles

Ukas anbefaling

februar 7, 2010

Jim O’Rourke – Eureka