Ikiru

februar 1, 2010

(Akira Kurosawa, 1952)

Watanabe har hatt stillingen sin i Tokyo City Hall i over 30 år. Han er blitt leder for seksjonen sin, men har med årene blitt likegyldig, som fortellerstemma sier: «he is like a corpse, and actually he has been dead for the past twenty-five years». Dette har vært like lite smertefullt som det har vært lite behagelig, en slags døsig tilstand av nonchalans. Ting snur imidlertid når han diagnoseres med magekreft, og Watanabe tvinges bort fra sidelinja i sitt eget liv.

Hans første reaksjon er maktesløshet og gråt. Han prøver å henvende seg til sønnen, men sønnen har forandret seg, avstanden mellom dem er større enn noensinne. Watanabe føler seg fremmedgjort og alene. Han begynner å tvile, på livets betydning, på om den tilstanden han har vært i de siste årene i det hele tatt kan kalles et liv. Dødsdommen blir ironisk nok det som bringer han til live. For å lette på smertene henvender han seg i starten til alkohol. Og det er nettopp på en bar at han for første gang på lenge møter en som viser noe mer enn overfladisk interesse for livet hans. Med sparepengene Watanabe har tatt ut av kontoen sin, tar denne skribenten på seg oppgaven med å vise han hvordan man nyter livet.

I sin begeistring over denne nye livsgnisten glemmer Watanabe imidlertid at menneskene rundt han er mer enn objekter hvis oppgave er å glede han. Og når han senere konfronteres med dette er oppdagelsen alt annet enn beroligende – vi er alle i bunn og grunn nakne og alene. Watanabe er ikke i stand til å vende tilbake til sin gamle livsløgn, vissheten om hans egen snarlige død tvinger han til å erkjenne det de fleste av oss har luksusen av å kunne fortrenge. Men Kurosawa er ingen nihilist, og som vi ser i andre del av filmen er det ikke umulig å finne mening og glede i livet. Her tror jeg ikke det er mulig å fange det essensielle poenget i filmen bedre enn Richard Brown har gjort, så da siterer jeg like gjerne:

«What is says in starkly lucid terms is that ‘life’ is meaningless when everything is said and done; at the same time one man’s life can acquire meaning when he undertakes to perform some task which to him is meaningful. What everyone else thinks about that man’s life is utterly beside the point, even ludicrous. The meaning of his life is what he commits the meaning of his life to be. There is nothing else.»

Ikiru er blant Kurosawas beste. Et nøkternt mesterverk av en film.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: