The Ipcress File

mars 30, 2010

(Sidney J. Furie, 1965)

Harry Palmer (spilt av Michael Caine) er en agent som kjører sitt eget løp. Han har dametekke, gidder ikke fylle ut kjedelig papirarbeid, tilkaller ekstra personale uten å ha den nødvendige autoriteten, hører på Mozart, kjøper hermetisert sjampinjong med fransk etikett (noe ikke bare én, men to kolleger kommenterer) og byr på massevis av ufrivillig komikk gjennom nesten alt han sier den første halvtime. Noe snusk fra fortiden sørger imidlertid for at hans overordnede har et tak om ballene hans (noe som gjør denne selvgode holdningen og vitsingen med autoriteter desto mer imponerende, selvsagt). Han fremstår på mange måter som en slags krysning mellom Jef Costello og Austin Powers.

Harry Palmer blir flyttet over til en enhet med ansvar for å få tak i en kidnappet forsker, den siste kidnappingen i en lang rekke. Og med visshet om at fyren han overtar rollen til ble drept på samme sak, er vår venn Palmer klar over at også livet hans står på spill. En visshet som ikke ser ut til å påvirke han nevneverdig inntil en rekke hendelser kompliserer situasjonen og tvinger han til å ta saken i egne hender.

Jeg brukte de ti første minuttene på å finne ut av om filmen var ment å være hysterisk morsom, eller om det bare var et resultat av snappy dialog og mindre enn perfekt levering av denne (det første jeg tenkte på var forholdet mellom karaktergalleriet i Darkplace, selv om den sammenligningen ved nærmere ettertanke kanskje ikke er veldig sterk). Kom aldri frem til noe svar, men det er egentlig ikke så farlig, for uavhengig av om mye av det morsomme er uintendert eller ikke så funker det som bare det. Harry Palmer er jævla rå på en helt egen måte, og gjør på mange måter hele filmen. Musikken er glimrende (som den jo nesten alltid er i spion/agent-filmer, ihvertfall etter min (begrensede) erfaring), og bidrar til å kjøre kulheten opp enda ett par hakk. The Ipcress File taper seg imidlertid litt midtveis, men tar seg fort opp igjen, og holder høyt nivå helt ut slutten. En mildt sagt positiv overraskelse fra en film jeg har latt støve i hylla i snart fire år.

_____________________________________________________

Her er åpningsscenen, som lett røper hvor rå filmen er:

Reklamer

Mon seung

mars 29, 2010

Diary

(Oxide Pang Chun, 2006)

Winnie Leung er PRESUMPTIVT ensom ung kvinne som PRESUMPTIVT sliter med kjærlighetssorg og ødelagt selvtillit som følge av at ekskjæresten Seth PRESUMPTIVT har slått opp med henne. Når hun PRESUMPTIVT møter en ny fyr, Ray, som PRESUMPTIVT er kliss lik eksen hennes, anbefaler den PRESUMPTIVT eneste venninna til Winnie at hun etablerer et forhold til han, for å komme seg videre i livet. Dette PRESUMPTIVT gode rådet skal imidlertid vise seg å få PRESUMPTIVT uante konsekvenser, og Winnies fortsatte besettelse av eksen fører til at hun PRESUMPTIVT behandler Ray som om han faktisk var Sheth, noe han PRESUMPTIVT ikke er.

Overbruk av ordet «presumptivt» fordi dette er en klassisk psykotisk skrekkfilm som følger oppskriften: «Kjør lag på lag med sammenblanding av virkelighet og fantasi, gi seeren noen twister i ny og ne, innkasser».

Over positive ting. Stemningen er tidvis fantastisk, særlig frem til midtveis. Det visuelle funker jevnt over svært godt: Grønngrå omgivelser, for det meste i den forfalne, dukkebefengte leiligheten til Winnie, understreker den dystre stemningen. Mange fine kamerautsnitt også. Skuespillet er like bra, ikke noe å utsette her. Musikken er det litt opp og ned med, noen steder fungerer det svært godt, andre steder mindre, og det blir en del standard pianoklimring etter dramatiske avsløringer. Noen dagboksitater (Winnie har to hobbyer: Dukkemakeri og dagbokskriving) som vises på skjermen, uten å egentlig tilfører filmen noe særlig annet enn en understreking av at Winnie ikke har hatt det helt bra etter at Seth forlot henne.

Bet meg merke i en scene som er et klart eksempel på informasjonsformidling jeg begynner å bli litt lei, Winnie sitter under et bord og holder hendene på hodet mens man fra tv-høyttalerne i bakgrunnen hører en reportasje om paranoia og schizofreni. Ikke at dette er noen stor sak, eller at det ikke kan funke,, men her føltes det totalt unødvendig all den tid filmen ellers formidler den psykotiske tilstanden til hovedpersonen utmerket uten å knyttneve den i ansiktet på seeren.

Mon seung starter ganske bra, men lider av lengden (sjelden jeg synes det om en film på 85 minutter), en noe rotete struktur (og ikke på grunn av det ikke-lineære), en understreking av det åpenbare og mye gjentagelse mot slutten. Jeg har ikke sett annet fra Pang, men ser lignende ting er skrevet om The Eye. Tror Mon seung kunne gjort seg veldig godt som en kortfilm.

Ukas anbefaling

mars 29, 2010

Sparklehorse – It’s a Wonderful Life

The Cats of Mirikitani

mars 23, 2010

(Linda Hattendorf, 2006)


Den 80 år gamle Jimmy Mirikitani bor på gata, og tjener til livets opphold ved å selge tegninger av katter. Livet hans forandrer seg imidlertid når en dame bestemmer seg for å dokumentere mannen, og etter 11. september lar hun han flytte inn i leiligheten sin. The Cats of Mirikitani er en personlig dokumentar, den fokuserer på Mirikitanis fortid og hvordan hendelser i denne har hatt markant betydning for det livet han lever i dag. Født i Sacramento, oppvokst i Hiroshima, returnerer til USA og settes inn i en interneringsleir.

Jimmy Mirikitani er et såpass interessant enkeltmenneske at det aldri føles som om filmen koker suppe på spiker. The Cats of Mirikitani er den mest tårepressende dokumentaren jeg har vært borti siden Chrigu.

Ukas anbefaling

mars 21, 2010

Darc Mind – Symptomatic Of A Greater Ill

Sans soleil

mars 21, 2010

(Chris Marker, 1983)


Når det gjelder uttalelser som «Denne er det umulig å rettferdiggjøre med tekst – den må ses!» har jeg for lengst brukt opp kvoten min (ofte på mindre enn fullverdige kandidater). Så for anledningen stjeler jeg heller Wikipedia-beskrivelsen: Sans soleil er en meditasjon over det menneskelige minnets natur, den manglende evnen til å tilbakekalle konteksten og nyansene i hukommelsen, og som et resultat av dette: hvordan persepsjoner av personlige og globale historier påvirkes. Dette er egentlig ikke en beskrivelse som yter filmen rettferdighet, men man kan si at dette er filmens «skall».

Kort sammenfattet: Et slags dokumentarisk filmessay med utgangspunkt i to ekstremer: Japan og Guinea-Bissau. Ytterligere beskrivelser blir egentlig bare overflødig, og da er vi tilbake til den første setningen igjen.

Det er i skrivende stund to dager siden jeg så filmen. Rett etterpå føltes det som om jeg hadde sett noe «ganske bra,» dagen etterpå føltes det som om jeg hadde sett noe «greit». Nå føles det mer og mer som om jeg har sett et lite mesterverk, og enkelte inntrykk fra filmen sitter veldig godt.

Ukas anbefaling

mars 14, 2010

Ryan Adams – Heartbreaker