Mon seung

mars 29, 2010

Diary

(Oxide Pang Chun, 2006)

Winnie Leung er PRESUMPTIVT ensom ung kvinne som PRESUMPTIVT sliter med kjærlighetssorg og ødelagt selvtillit som følge av at ekskjæresten Seth PRESUMPTIVT har slått opp med henne. Når hun PRESUMPTIVT møter en ny fyr, Ray, som PRESUMPTIVT er kliss lik eksen hennes, anbefaler den PRESUMPTIVT eneste venninna til Winnie at hun etablerer et forhold til han, for å komme seg videre i livet. Dette PRESUMPTIVT gode rådet skal imidlertid vise seg å få PRESUMPTIVT uante konsekvenser, og Winnies fortsatte besettelse av eksen fører til at hun PRESUMPTIVT behandler Ray som om han faktisk var Sheth, noe han PRESUMPTIVT ikke er.

Overbruk av ordet «presumptivt» fordi dette er en klassisk psykotisk skrekkfilm som følger oppskriften: «Kjør lag på lag med sammenblanding av virkelighet og fantasi, gi seeren noen twister i ny og ne, innkasser».

Over positive ting. Stemningen er tidvis fantastisk, særlig frem til midtveis. Det visuelle funker jevnt over svært godt: Grønngrå omgivelser, for det meste i den forfalne, dukkebefengte leiligheten til Winnie, understreker den dystre stemningen. Mange fine kamerautsnitt også. Skuespillet er like bra, ikke noe å utsette her. Musikken er det litt opp og ned med, noen steder fungerer det svært godt, andre steder mindre, og det blir en del standard pianoklimring etter dramatiske avsløringer. Noen dagboksitater (Winnie har to hobbyer: Dukkemakeri og dagbokskriving) som vises på skjermen, uten å egentlig tilfører filmen noe særlig annet enn en understreking av at Winnie ikke har hatt det helt bra etter at Seth forlot henne.

Bet meg merke i en scene som er et klart eksempel på informasjonsformidling jeg begynner å bli litt lei, Winnie sitter under et bord og holder hendene på hodet mens man fra tv-høyttalerne i bakgrunnen hører en reportasje om paranoia og schizofreni. Ikke at dette er noen stor sak, eller at det ikke kan funke,, men her føltes det totalt unødvendig all den tid filmen ellers formidler den psykotiske tilstanden til hovedpersonen utmerket uten å knyttneve den i ansiktet på seeren.

Mon seung starter ganske bra, men lider av lengden (sjelden jeg synes det om en film på 85 minutter), en noe rotete struktur (og ikke på grunn av det ikke-lineære), en understreking av det åpenbare og mye gjentagelse mot slutten. Jeg har ikke sett annet fra Pang, men ser lignende ting er skrevet om The Eye. Tror Mon seung kunne gjort seg veldig godt som en kortfilm.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: