The Ipcress File

mars 30, 2010

(Sidney J. Furie, 1965)

Harry Palmer (spilt av Michael Caine) er en agent som kjører sitt eget løp. Han har dametekke, gidder ikke fylle ut kjedelig papirarbeid, tilkaller ekstra personale uten å ha den nødvendige autoriteten, hører på Mozart, kjøper hermetisert sjampinjong med fransk etikett (noe ikke bare én, men to kolleger kommenterer) og byr på massevis av ufrivillig komikk gjennom nesten alt han sier den første halvtime. Noe snusk fra fortiden sørger imidlertid for at hans overordnede har et tak om ballene hans (noe som gjør denne selvgode holdningen og vitsingen med autoriteter desto mer imponerende, selvsagt). Han fremstår på mange måter som en slags krysning mellom Jef Costello og Austin Powers.

Harry Palmer blir flyttet over til en enhet med ansvar for å få tak i en kidnappet forsker, den siste kidnappingen i en lang rekke. Og med visshet om at fyren han overtar rollen til ble drept på samme sak, er vår venn Palmer klar over at også livet hans står på spill. En visshet som ikke ser ut til å påvirke han nevneverdig inntil en rekke hendelser kompliserer situasjonen og tvinger han til å ta saken i egne hender.

Jeg brukte de ti første minuttene på å finne ut av om filmen var ment å være hysterisk morsom, eller om det bare var et resultat av snappy dialog og mindre enn perfekt levering av denne (det første jeg tenkte på var forholdet mellom karaktergalleriet i Darkplace, selv om den sammenligningen ved nærmere ettertanke kanskje ikke er veldig sterk). Kom aldri frem til noe svar, men det er egentlig ikke så farlig, for uavhengig av om mye av det morsomme er uintendert eller ikke så funker det som bare det. Harry Palmer er jævla rå på en helt egen måte, og gjør på mange måter hele filmen. Musikken er glimrende (som den jo nesten alltid er i spion/agent-filmer, ihvertfall etter min (begrensede) erfaring), og bidrar til å kjøre kulheten opp enda ett par hakk. The Ipcress File taper seg imidlertid litt midtveis, men tar seg fort opp igjen, og holder høyt nivå helt ut slutten. En mildt sagt positiv overraskelse fra en film jeg har latt støve i hylla i snart fire år.

_____________________________________________________

Her er åpningsscenen, som lett røper hvor rå filmen er:

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: