Ukas anbefaling

april 25, 2010

King Geedorah – Take Me To Your Leader

Reklamer

Alefbay-e afghan

april 24, 2010

Afghan Alphabet (Mohsen Makhmalbaf, 2002)

If only Afghan girls were born in another land….

If only the sky was a bit kinder with the earth and if rain poured instead of fire

Det skorter ikke på dokumentarfilmer om situasjonen i Afghanistan. Jeg sitter ikke på sikre tall på dette, men jeg tror ikke det er mange forhold som har blitt tatt mer opp i etterkant av 9/11 og den påfølgende krigen, enn de som gjelder Afghanistan og landets befolkning. Perspektivene er mange, og fokus går på alt fra den humanitære situasjonen, historiske blikk på landet, spekulasjoner rundt egentlige motiv for krigen, blikk på Karzai-styret og korrupsjon og veldig mye mer. Noen regner sannheten som stygg nok til å tale sin egen sak, noen er mer sentimentale i utførelsen.

Selv synes jeg etterhvert det har blitt vanskelig å skrive om mye dokumentarfilm fordi jeg, rent utover en kort beskrivelse av hva filmen tar for seg, ikke hva jeg skal fokusere på. Mye føles veldig likt. Dessuten synes jeg det er vanskelig å vite hvilket grunnlag dokumentarfilm bør dømmes på. Er en gørrkjedelig fremstilling av et enormt viktig tema en dårlig film med viktig info, og vice versa? Kan man splitte opp et sammensveiset resultat på en sånn måte? Svaret ligger sikkert i at dokumentarfilm og dokumentarfilm ikke er det samme, at helt strikte kategorier er like håpløse som de er kjedelige. Uansett, grunnen til at jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med Afghan Alphabet er at jeg etter å ha sett denne filmen ikke opplevde samme skrivesperre.

Afghan Alphabet fokuserer hovedsakelig på situasjonen for afghanske flyktningbarn som bor rett innenfor grensen av Iran. Mer generelt prøver den å si noe om utdanningssituasjonen i Afghanistan, og hvordan årtier med krig, hungersnød og generell elendighet har skapt en fortapt generasjon. Heller enn å skyve en indignert pekefinger på en lett identifiserbar fiende fokuserer Makhmalbaf på kompleksiteten ved problemet. For å sitere fra han selv: «The Taliban was not a political regime in Afghanistan but they are still a culture. Bombarding can ruin a political regime but it cannot change a culture. You cannot free a woman whom is imprisoned in the burqa with a rocket. … 95% of the women and 80% of the men in Afghanistan did not have the chance to attend school even before the Taliban.»

Makhmalbaf selv står tilsynelatende bak digitalkameraet, og metoden hans går ut på å i noen situasjoner stille barna spørsmål (ofte overraskende prøvende) og i andre situasjoner la kamera snakke for seg selv. Særlig en scene i siste del av filmen, hvor en jente i en UNICEF-klasse nekter å vise ansiktet sitt til de andre elevene, sitter fast i minnet. Etter å ha blitt spurt både av Makhmalbaf og lærerinnen om hvorfor hun ikke vil vise ansiktet, når de andre jentene gjør det, gir hun et gudfryktig svar, med henvisning til en parabel fortalt av Mullah Omar. Mens hun forklarer seg velger Makhmalbaf å flytte kamera, og fokuserer på de nervøse fotbevegelsene til jenta.

Disse enkle elementene bidrar til å gjøre Afghan Alphabet til en uhyre interessant dokumentarfilm. Den løsslupne stilen til Makhmalbaf, og denne vekslingen mellom spørsmål, refleksjoner via voice-over og bilder som får si sitt uforstyrret, i øyeblikk hvor ord rett og slett ville blitt overflødige, gjør opplevelsen gripende hele veien igjennom. Det skal imidlertid nevnes at det ser ut til å være litt uenighet rundt hvor dokumentarisk filmen er. Særlig en samtale mellom to jenter virker å være skrevet på forhånd. Det er et par andre situasjoner hvor dette virker trolig, men det er nok ingen andre enn Makhmalbaf og medarbeidere som vet nøyaktig hvor mye som er forberedt. Jeg vet ikke om jeg synes det er positivt eller negativt. Eller om det trenger være en av delene. Det tar uansett ikke vekk noen av filmens kvaliteter, og all den tid «dokumentarfilm» er en så uklar kategori har jeg ingen problemer med å plassere Afghan Alphabet der.

Ukas anbefaling

april 16, 2010

Sonic Youth – Daydream Nation

Matteusevangeliet (Pier Paolo Pasolini, 1964)

Matteusevangeliet er Pasolinis filmatisering av … Matteusevangeliet. Jeg regner med at oppsummering av handling blir overflødig her?

At Pasolini var en kontroversiell regissør er ingen nyhet. Matteusevangeliet ble riktignok laget relativt tidlig i regissørkarrièren hans, og ti år før hans mest kontroversielle (og siste) film, Salò. Allikevel hadde Pasolini opparbeidet seg et visst rykte (han var 39 når han regisserte sin første film, 19 når han ga ut sin første diktsamling), ikke bare som åpen homofil og kommunist, men også som fordømt som blasfemisk av den katolske kirken, for sitt bidrag til filmen Ro.Go.Pa.G. Det var derfor ikke mangel på overrasket respons når Matteusevangeliet ble vist. Plutselig ble kommunisten og ateisten rost av det katolske samfunnet, filmen ble (og blir) sett på som blant de mest trofaste adapsjonene av den bibelske teksten.

En trofast adapsjon av teksten betyr imidlertid en litt annen Jesus enn han man stifter bekjentskap til gjennom den behagelige «plukk og forkast»-kristendommen som synes å være så gjeldende i dag. Dette er Jesus som fastslår at «It is easier for a camel to pass through the eye of a needle, than for a rich man to enter into the kingdom of Heaven,» ikke Jesus som erklærer at alle som er døpt og platonisk tror er sikret innpass ved himmelens port. Med andre ord, vi møter den revolusjonære outsideren Jesus, opptatt av den sosiale urettferdigheten og hykleriet som omgir han, heller enn av å vise en daff mykhet til alt og alle. Men det er altså en pietetsfull behandling, ironisk nok et portrett av Jesus hyllet av både ateister og katolikker.

Mye av filmens storhet ligger i den visuelle poesien. Filmet svart/hvitt, og for meg nesten utenkelig å skulle se med farger, rolige kameraføringer og jevnt over nydelige utsnitt. Neorealistisk i sin bruk av ukjente skuespillere (selv om det ryktes at Pasolini vurderte å gi rollen som Jesus til enten Jack Kerouac eller Allen Ginsberg, som en slags metafor for Jesus som sin tids største revolusjonære, noe jeg er sjeleglad for at han ikke gjorde). Jeg synes tidvis musikkbruken (som jeg ser mange virkelig snakker varmt om) er litt upassende, og det er en del hvor det blir litt mye mirakelfokus (som jeg mener er det minst interessante ved filmen, noe det er godt mulig henger sammen med det at jeg ikke er troende selv). Jevnt over er denne imidlertid så god at den enkelt skriver seg inn på en eventuell favorittliste (som jeg jobber med for øyeblikket).

I likhet med så og si alle andre filmer hvor religion spiller en stor rolle, enten allegorisk eller direkte, stiller mange seg spørrende til hvordan ateister kan få noe ut av de som tilsvarer det en troende vil kunne oppleve. Som ikke-religiøs synes jeg det er en litt merkelig problemstilling (og sannsynligvis et alt for karikert syn på religion og mangel på religion), det er for eksempel få som stiller det samme spørsmålet om hva ateister kan få ut av filmer som spiller på østlige religioner, og jeg skjønner ikke hvorfor det skulle stille seg annerledes med filmer hvor abrahamske religioner er sentrale. Selv setter jeg for eksempel både Dreyers Ordet og Bressons Au hasard Balthazar veldig høyt. Pasolini selv svarte i etterkant av Matteusevangeliet på spørsmålet om hans ateisme, på en måte jeg kjenner meg godt igjen i:

«If you know that I am an unbeliever, then you know me better than I do myself. I may be an unbeliever but I am an unbeliever who has a nostalgia for belief.»

april 14, 2010

«Betydningen er denne: Menneskenes liv bestemmes ikke av gjerninger, men av ord. De bryr seg ikke så mye om muligheten til å gjøre eller ikke gjøre noe, som av muligheten til å snakke om forskjellige emner ved hjelp av visse ord de har kommet overens om å bruke. Slike ord, som de regner for å være meget viktige, er ordene: min, mitt og mine, som de bruker om forskjellige ting, vesener og emner, til og med om jorden, om mennesker og om hester. De er blitt enige om at bare ett menneske kan si min om én og samme ting. Og den som ifølge disse spillereglene kan si min om flest mulige ting, regnes for å være den lykkeligste blant dem.»

– Leo Tolstoj (Målestokken)

Ukas anbefaling

april 11, 2010

Burial – Untrue

Ukas anbefaling

april 4, 2010

Nujabes – Metaphorical Music