Il vangelo secondo Matteo

april 15, 2010

Matteusevangeliet (Pier Paolo Pasolini, 1964)

Matteusevangeliet er Pasolinis filmatisering av … Matteusevangeliet. Jeg regner med at oppsummering av handling blir overflødig her?

At Pasolini var en kontroversiell regissør er ingen nyhet. Matteusevangeliet ble riktignok laget relativt tidlig i regissørkarrièren hans, og ti år før hans mest kontroversielle (og siste) film, Salò. Allikevel hadde Pasolini opparbeidet seg et visst rykte (han var 39 når han regisserte sin første film, 19 når han ga ut sin første diktsamling), ikke bare som åpen homofil og kommunist, men også som fordømt som blasfemisk av den katolske kirken, for sitt bidrag til filmen Ro.Go.Pa.G. Det var derfor ikke mangel på overrasket respons når Matteusevangeliet ble vist. Plutselig ble kommunisten og ateisten rost av det katolske samfunnet, filmen ble (og blir) sett på som blant de mest trofaste adapsjonene av den bibelske teksten.

En trofast adapsjon av teksten betyr imidlertid en litt annen Jesus enn han man stifter bekjentskap til gjennom den behagelige «plukk og forkast»-kristendommen som synes å være så gjeldende i dag. Dette er Jesus som fastslår at «It is easier for a camel to pass through the eye of a needle, than for a rich man to enter into the kingdom of Heaven,» ikke Jesus som erklærer at alle som er døpt og platonisk tror er sikret innpass ved himmelens port. Med andre ord, vi møter den revolusjonære outsideren Jesus, opptatt av den sosiale urettferdigheten og hykleriet som omgir han, heller enn av å vise en daff mykhet til alt og alle. Men det er altså en pietetsfull behandling, ironisk nok et portrett av Jesus hyllet av både ateister og katolikker.

Mye av filmens storhet ligger i den visuelle poesien. Filmet svart/hvitt, og for meg nesten utenkelig å skulle se med farger, rolige kameraføringer og jevnt over nydelige utsnitt. Neorealistisk i sin bruk av ukjente skuespillere (selv om det ryktes at Pasolini vurderte å gi rollen som Jesus til enten Jack Kerouac eller Allen Ginsberg, som en slags metafor for Jesus som sin tids største revolusjonære, noe jeg er sjeleglad for at han ikke gjorde). Jeg synes tidvis musikkbruken (som jeg ser mange virkelig snakker varmt om) er litt upassende, og det er en del hvor det blir litt mye mirakelfokus (som jeg mener er det minst interessante ved filmen, noe det er godt mulig henger sammen med det at jeg ikke er troende selv). Jevnt over er denne imidlertid så god at den enkelt skriver seg inn på en eventuell favorittliste (som jeg jobber med for øyeblikket).

I likhet med så og si alle andre filmer hvor religion spiller en stor rolle, enten allegorisk eller direkte, stiller mange seg spørrende til hvordan ateister kan få noe ut av de som tilsvarer det en troende vil kunne oppleve. Som ikke-religiøs synes jeg det er en litt merkelig problemstilling (og sannsynligvis et alt for karikert syn på religion og mangel på religion), det er for eksempel få som stiller det samme spørsmålet om hva ateister kan få ut av filmer som spiller på østlige religioner, og jeg skjønner ikke hvorfor det skulle stille seg annerledes med filmer hvor abrahamske religioner er sentrale. Selv setter jeg for eksempel både Dreyers Ordet og Bressons Au hasard Balthazar veldig høyt. Pasolini selv svarte i etterkant av Matteusevangeliet på spørsmålet om hans ateisme, på en måte jeg kjenner meg godt igjen i:

«If you know that I am an unbeliever, then you know me better than I do myself. I may be an unbeliever but I am an unbeliever who has a nostalgia for belief.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: