Dastforoush

mai 17, 2010

The Peddler (Mohsen Makhmalbaf, 1987)

Snute og tute, det her var noe helt annet enn forventet. Hadde jeg kommet over denne ved en tilfeldighet hadde jeg aldri gjettet at Makhmalbaf sto bak. Mentalsykdom, spøkelser, en bil med en gigantisk hvit klokke festet til bagasjelokket, en handikappet mor ser for seg sønnen kjørende forbi i en svane, en liten gutt avliver en geit … alt i alt mye rart. Makhmalbaf har beskrevet filmen som «a pictorial expression of my views on man’s existential situation».

The Peddler er delt inn i tre sekvenser, skutt av tre forskjellige kameramenn og tematisk veldig ulike. Den første sekvensen, «The Happy Child» (løst basert på Alberto Moravias «The New Born»), handler om et ektepar som etter fødselen av sitt fjerde barn bestemmer seg for å gi det bort. De tre andre barna er alle funksjonshemmede, og farens overbevisning om at det er dårlig kost (og ikke det faktum at han er gift med kusina si) som er årsaken fører til at han og kona forsøker å få noen under bedre kår til å oppdage den forlatte ungen, og oppdra den i sitt hjem.

Den andre delen, «Birth of an old woman», handler om en ung mann som alene tar hånd om moren sin. Hverdagen går ut på å rengjøre leiligheten, lage mat, kjefte mora huden full og erte henne med at han så snart neste trygdebetaling kommer skal rømme fra henne og få seg en kone. Jeg tror faktisk aldri jeg har sett en mer grusom fremstilling av håpløs ensomhet enn i denne sekvensen, såkalt «mindfuck».

Tredje sekvens, «The peddler», dreier seg om en kremmer som etter å ha vært vitne til et mord frykter for at lederen av smuglergruppa (som han selv er tilknyttet) også vil kvitte seg med han.

Synes anmelderen til The New York Times tar filmen på kornet: «Though it aims at times for an incongruously rueful, almost whimsical tone, its overall impression is one of unadulterated suffering. «The Peddler» is terribly sad, and perhaps even more powerful than it means to be.» Alle sekvensene utspiller seg blant bunnen av det sosioøkonomiske sjiktet, og har en gjennomgående følelse av håpløshet i seg. Det er en del snål symbolisme ute og går også. Jeg gidder ikke prøve å gi denne en karakter, men det var en uhyre interessant film, på en totalt uventet måte, og selv om den tidvis føles litt schizofren har den et gjennomgående styggvakkert preg over seg som ihvertfall jeg satte pris på.

(PS: Bildene er i farger. IMDB sier at filmen egentlig er i farger, og alle bildene fra Makhmalbaf Film House hadde farger. Aner ikke om det er noe juksing i ettertid eller om fargeutgaven finnes, men er umulig å få tak i. Jeg så den iallfall i ganske dårlig svart/hvitt, og det jeg har funnet av klipp på nett er av samme kvalitet)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: