Ukas album

juni 27, 2010

Buddy Wakefield – Run On Anything

Ukas anbefaling

juni 20, 2010

McCoy Tyner – The Real McCoy

Ukas anbefaling

juni 17, 2010

Fat Jon – Wave Motion

Bicycleran

juni 13, 2010

The Cyclist (Mohsen Makhmalbaf, 1987)

Nasim, en Afghansk flyktning og brønngraver, blir som følge av konas innleggelse på sykehus nødt til å skaffe seg kjappe penger. Han prøver seg først, nølende, på uærlig vis, noe han ikke kommer veldig langt med. På grunn av sin fortid som sykkelmester i Afghanistan får han imidlertid et tilbud: Klarer han å gjennomføre et utholdenhetsritt på sykkelen, nærmere bestemt å kjøre i sirkel en hel uke i strekk, skal han få slippe å bekymre seg for kostnadene til konas overlevelse. Men heller enn noe ærefult ritt er dette et veddemålsfreakshow i sirkussetting, forkledd som noe nobelt av de lugubre arrangørene.

Mens de som har veddet på at Nasim skal klare å gjennomføre gjør sitt for at dette ikke skal overlates helt og holdent til seg selv, er den andre siden av veddemålet like pengesterk og like skitten. Situasjonen får dessuten et ekstra lag når myndighetene begynner å bekymre seg for de folketunge forsamlingene av afghanske flyktninger, dessuten mistenkes det at Nasim kan være en spion (uten at dette forklares ytterligere).

Filmen går for noen store metaforer – det sirkulære (både i forhold til hverdagslivet til de afghanske arbeiderne og veddeløpsånden som dukker opp igjen i et foreslått nytt veddemål mot slutten), den grådige naturen til systemet som ikke forsvant med det førrevolusjonære samfunnet (og solidariteten i befolkningen, som brukes kynisk av spillets kontrollører, men samtidig er vanskelig å slukke på kommando) – og man kommer aldri noe særlig under huden på Nasim eller noen av de andre sentrale personene. Men den lykkes godt i det den prøver på, og bortsett fra noen litt hektiske overganger og en sidehistorie jeg ikke synes helt passer inn er det lite å utsette på denne. Jevnt over veldig suggererende, med fire timer søvn i natt (og 11 timers arbeidsdag før jeg kom hjem) var jeg usikker på om en film om en søvnig fyr som sykler i sirkler var det smarteste å sette på, så jeg ble overrasket over hvor engasjerende deler av denne egentlig var. Mye av dette bør tilskrives glimrende kinematografi, særlig bruken av lys, som imponerte selv på den ræva DVDen jeg kjøpte fra iranianmovies.com (som forresten blir fortjent slaktet av DVDBeaver her, men den kopien jeg fikk var i farger, så tydelig at de har forbedret den litt).

Mer teprat, ja.

juni 11, 2010

Gått mye i japansk grønn te siden jeg fikk shinchaen i posten, og for å drepe en myte med en eneste gang: Dette er det ikke halvparten så enkelt å ødelegge som man kan få inntrykk av. Har prøvd litt ulike kombinasjoner av temengde, trekktid og temperatur, og resultatet blir stort sett utrolig godt. Har til og med begynt å måle teen med sånn fancy treskje, som sikkert betyr at jeg bommer med noen halve gram, men det har overhodet ikke vært merkbart i negativ forstand.

Men det er også en enorm spennvidde i anbefalinger, der «The TEA lover’s guide» anbefaler 10g sencha for 20cl vann, anbefaler O-chas instruksjoner rundt 4g sencha for samme mengde vann. Jeg har hittil holdt meg nærmest O-cha (og med enda litt mindre te i forhold til vann, siden shincha er hakket skarpere på smak enn sencha).

Akkurat nå drikker jeg «Uji Asamushi Sencha», som visstnok har en slags legendestatus hos verdensvevens teelitister, og det er ikke helt uforståelig. Jeg synes det er fryktelig vanskelig å beskrive te (bortsett fra med helt generell informasjon), men her kommer et forsøk. Veldig rund og «full-bodied» mtp følelse i munnen. Utseendemessig ser teen ut som grønt vann med litt grums, altså noe helt annet enn den klare og gule/brune teen jeg er vant til å drikke. Myk, litt oljete tekstur. En kompleks (men komplimenterende) smaksblanding av urter, gress og sjøaktig (!) smak. Mest de to sistnevnte, men uten at noe blir dominerende eller kombinasjonen på noen måte føles for kompleks. Veldig fin balanse, med andre ord.

Har redusert kaffeforbruket med ca 50% siden jeg fikk shinchaen i huset. Ulempen er selvsagt prisen, og den raske degraderingen (er snakk om topp smak 2-3 måneder).

2012

juni 11, 2010

(Roland Emmerich, 2009)

Ser man det. En katastrofefilm hvor en familie med INTERNE PROBLEMER møter på EKSTERNE PROBLEMER (les: katastrofe), og som med to minus ender man opp med motsatt fortegn, kinda sorta. Spesialeffekter til en prislapp sammenlignbar med nasjonalbudsjettet til en liten stat, og skuespill og manus verdt omtrent like mye som mitt årlige matbudsjett, fordelt utover to og en halv times spilletid.

Det sagt, på tross av at dette (ikke helt uventet) er en ostefest av de sjeldne, med upassende humor og dusinvis av cringe-øyeblikk, var det i motsetning til det meste jeg har sett av nyere katastrofefilm ikke slik at jeg led meg gjennom fra start til slutt. Tiden gikk faktisk ganske fort, selv om vi her snakker om en høyst middelmådig film. Noen rørende øyeblikk her og der (men så er jeg litt svak for sånn manipulativ far/sønn-sentimentalitet i film), noen gloriøse og akk så banale taler foran en verdenselite som i oppgjørets time viser sin altruistiske side (til en liten minoritet av menneskeheten, vel å merke). Helt grei skuring.

Ukas anbefaling

juni 6, 2010

Miles Davis – Kind of Blue