2012

juni 11, 2010

(Roland Emmerich, 2009)

Ser man det. En katastrofefilm hvor en familie med INTERNE PROBLEMER møter på EKSTERNE PROBLEMER (les: katastrofe), og som med to minus ender man opp med motsatt fortegn, kinda sorta. Spesialeffekter til en prislapp sammenlignbar med nasjonalbudsjettet til en liten stat, og skuespill og manus verdt omtrent like mye som mitt årlige matbudsjett, fordelt utover to og en halv times spilletid.

Det sagt, på tross av at dette (ikke helt uventet) er en ostefest av de sjeldne, med upassende humor og dusinvis av cringe-øyeblikk, var det i motsetning til det meste jeg har sett av nyere katastrofefilm ikke slik at jeg led meg gjennom fra start til slutt. Tiden gikk faktisk ganske fort, selv om vi her snakker om en høyst middelmådig film. Noen rørende øyeblikk her og der (men så er jeg litt svak for sånn manipulativ far/sønn-sentimentalitet i film), noen gloriøse og akk så banale taler foran en verdenselite som i oppgjørets time viser sin altruistiske side (til en liten minoritet av menneskeheten, vel å merke). Helt grei skuring.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: