Ukas anbefaling

september 27, 2010

The Walkmen – Lisbon

Advertisements

Tetid

september 13, 2010

Går mot slutten på det som fort ble en ny favoritte, Uji Asamushi Sencha, hvis legendestatus er mer enn forståelig (men når sant skal sies har jeg innen japansk grønn et såpass lite erfaringsregister og så fornøyelige resultater at det knapt finnes noe jeg ikke uproblematisk kunne belønnet med den statusen). Hvis øyemålet mitt er riktig har jeg ganske presis nok te til en ny kanne, fire kopper, en dag. Ikke veldig vemodig allikevel, å omsider ha rukket å drikke opp en te innen bladene har fått en merkbar kvalitetsreduksjon er en ny opplevelse for meg, og det føles som en liten seier. Takk til influensaen og den påfølgende kaffepausen, sier jeg bare.

Selv om Ujien var definitivt skarpest av de to av årets shinchaer jeg fikk smakt på, skal ikke Kagoshimaen undervurderes. Det er to helt forskjellige teer (nei, ikke alle japanske grønne «smaker jo bare gress»), i hver sin ende av dampingskalaen. Ujien er en asamushi («light-steamed»), mens Kagoshimaen er en fukamushi («deep-steamed»). Dampingsprosessen avgjør først og fremst smaken og størrelsen på bladene. (At japanerne bruker damp, i stedet for tradisjonell varmebehandling eller (mindre vanlig) soltørking, er forresten hovedgrunnen til den aromatiske friskheten, plantenoter og ofte knallgrønne fargen, som gjør forskjellene fra typisk kinesisk grønn slående.) Lettdampet (jeg prøver meg med direkte oversettelser her, aner ikke om det typisk kalles noe annet på norsk, tviles på at det har blitt skrevet på norsk mer enn maks tre ganger av maks to personer) te kan kanskje betegnes som noe mer subtil, det er et bredere spekter av smaksnoter, og de kommer i større grad til ulikt uttrykk fra trekk til trekk.

Dypdampet te blir i sammenligningen den konvensjonelle storebroren, som heller enn å stikke seg frem der det er mulig sitter i et hjørne og leser en eller annen gammel russer. Jeg kan like både rebellen og tradisjonalisten, men i litt ulike situasjoner. Mens Ujien er en soleklar favoritt når jeg har muligheten til å nyte teen for seg selv (jeg vegrer meg for å si «under teseremonier») viser Kagoshimaen seg fra sin beste side i situasjoner der teen hovedsakelig er et sekundært anliggende, eksempelvis under leseøkter eller filmtitting. Den holder kjeft og smaker fortreffelig. Det kan jeg like.


(Kagoshima til venstre, Uji til høyre. Bildet illustrerer kanskje ikke forskjellen på bladstørrelse veldig godt, men det merkes i virkeligheten. Kagoshimaen er så fin i størrelse at det henger igjen grønt på måleskjeen etter at man har helt teen i kanna, det er ikke tilfellet med Ujien)

“Without a doubt, this item offers one of the most intense, emerald green color you will likely ever come across in any green tea,” sier o-cha, og det høres ikke utenkelig ut. Smaksmessig er den søtere enn Ujien, med sterkere plantenoter, selv om spekteret av dem er smalere. Rund og «myk» i munnen, med en mild ettersmak av de klare plantenotene. I likhet med Ujien kan jeg drikke store mengder av denne uten å gå lei, men det er nok ikke en veldig uvanlig observasjon når det gjelder grønn te mer generelt.

Litt usikker på hvordan det går fremover, dagtid tilbringes vanligvis på lesesalen, og det blir litt for mye styr (og tidsbruk) å dragse med seg kanne og temperaturmål dit. Kanskje noe av dette er et greit kompromiss.

Ukas anbefaling

september 5, 2010

Menomena – Mines

september 5, 2010

«I think that to learn what became of me after Rashomon the most reasonable procedure would be to look for me in the characters in the films I made after Rashomon. Although human beings are incapable of talking about themselves with total honesty, it is much harder to avoid the truth while pretending to be other people.»

– Akira Kurosawa

Tabiate bijan

september 5, 2010

Still Life (Sohrab Shahid Saless, 1974)

Mohamad Sardari har i over 30 år jobbet for det samme togselskapet, og i like lang tid bodd i et lite hus nær kontrollposten sin. Arbeidet hans består av å sveive opp en veibom når tog passerer. Fritiden hans består av enkle måltider, chai med sukkerbit, tobakksrøyking og lite annet. Han bor sammen med kona si, hun vever tepper i motiver som for lengst har gått ut på moten, og sønnen deres har for lengst meldt seg inn i militæret.

Still Life er en sånn film hvor man knapt kan nevne noe av handlingen uten å ha røpt halve filmen (og den deler dermed mer enn bare tittelen med Zhang Ke Jias film fra 2006). Av de ca 90 minuttene filmen varer er 60 av dem allerede forbi før filmens vendepunkt. Jeg la ikke merke til en eneste kamerabevegelse, og i formspråk er det først og fremst til Ozu tankene vandrer. Har sett paralleller blitt dratt til Bresson (som forøvrig var et av Saless’ store forbilder) også, og det er helt klart noe i dem.

Men hva handler egentlig Still Life om? Det er ikke den lille mannens kamp mot storsamfunnet, og man skal grave dypt og lenge for å finne en politisk brodd. Det er heller ingen romantisering av det enkle, ritualiserte livet hovedpersonen lever. Nei, Still Life er snarere en formidling av tomme liv, hvor øyeblikk (konas kamp for å tre en tråd gjennom et nåløye) virker like lange som turene de passerende togene tilbakelegger. For hovedpersonen er arbeidet med å sveive opp bommen en midlertidig forandring, før han med langsomme skritt igjen beveger seg inn i det lille huset sitt, og igjen virker hvert øyeblikk både uendelig langt og kort.

Et sted i filmen velger Saless å bytte litt om på kronologien, sannsynligvis for å illustrere hvor lite det faktisk har å si. Disse livene har verken noen begynnelse eller slutt. Jeg klarer ikke å si særlig mer om filmen uten at det blir svulstig, men til tross for den ritualiserte, minimale eksistensen til Mohamad og kona er det åpenbart at filmen sier noe. Jeg skulle ønske jeg kunne sette fingeren på akkurat hva, men inntil videre nøyer jeg meg med vissheten om at dette er det beste jeg har sett på fryktelig lenge. Og helt klart blant det aller beste jeg har sett av iransk film.

Roozi ke zan shodam

september 1, 2010

The Day I Became a Woman (Marzieh Meshkini, 2000)

Beste iranske film jeg har sett fra etter 2000. Tre historier om tre ulike skjebner. Den første dreier seg om en jente som får beskjed av moren og bestemoren sin om at hun nå på niårsdagen sin er voksen, og er nødt til å tilsløre seg (og bryte all kontakt med bestevennen sin, siden han er gutt). Siden det først er ved formiddagen hun fyller år får hun imidlertid overbevist dem til å la henne nyte noen siste timer med frihet. Den andre historien dreier seg om en dame som deltar i et sykkelritt, til sin manns og sin families skrekk og gru. Disse følger henne i tur og orden på hest (mens hun deltar på rittet, altså) og truer henne med det ene og det andre. Siste scene dreier seg om en gammel dame, som får hjelp av noen lokale barn til å kjøpe alt mulig av hvitevarer og hjemmeutstyr som hun tidligere aldri har hatt råd til.

Med en liten jente, en ung kvinne og en gammel dame føles filmen som en slags livssyklus (selv om alle historiene finner sted samtidig), det hadde ikke vært vanskelig å tro på at jenta var dattera til syklisten, og at syklisten igjen var en ung utgave av den gamle dama.. I første og tredje del er det knapt en eneste voksen mann å se (og aldri interagerende med den sentrale personen). I den andre historien møter vi menn på hesterygg (og med jenta på sykkel er det lett å se det som en slags kontrast mellom det moderne og det bakstreverske), i konstant bevegelse og med en følelse av moralsk overlegenhet. I den første historien trekkes det noen åpenbare paralleller mellom den tvungne tilsløringen og fengsel. Det er altså undertrykking av kvinner som er i fokus, selv om filmen aldri føles propaganderende. Tilskriver det sistnevnte Marzieh Meshkinis talent som regissør. (For spesielt interesserte har Hamid Dabashi en del interessante betraktninger rundt de ulike typene realisme hos Abbas Kiarostami, Mohsen Makhmalbaf og Marzieh Meshkini.)

Alt er filmer på Kish, og er en fryd for øyet å se på (blågrønt hav, varme strandfarger og forsiktig kameraføring).