Tabiate bijan

september 5, 2010

Still Life (Sohrab Shahid Saless, 1974)

Mohamad Sardari har i over 30 år jobbet for det samme togselskapet, og i like lang tid bodd i et lite hus nær kontrollposten sin. Arbeidet hans består av å sveive opp en veibom når tog passerer. Fritiden hans består av enkle måltider, chai med sukkerbit, tobakksrøyking og lite annet. Han bor sammen med kona si, hun vever tepper i motiver som for lengst har gått ut på moten, og sønnen deres har for lengst meldt seg inn i militæret.

Still Life er en sånn film hvor man knapt kan nevne noe av handlingen uten å ha røpt halve filmen (og den deler dermed mer enn bare tittelen med Zhang Ke Jias film fra 2006). Av de ca 90 minuttene filmen varer er 60 av dem allerede forbi før filmens vendepunkt. Jeg la ikke merke til en eneste kamerabevegelse, og i formspråk er det først og fremst til Ozu tankene vandrer. Har sett paralleller blitt dratt til Bresson (som forøvrig var et av Saless’ store forbilder) også, og det er helt klart noe i dem.

Men hva handler egentlig Still Life om? Det er ikke den lille mannens kamp mot storsamfunnet, og man skal grave dypt og lenge for å finne en politisk brodd. Det er heller ingen romantisering av det enkle, ritualiserte livet hovedpersonen lever. Nei, Still Life er snarere en formidling av tomme liv, hvor øyeblikk (konas kamp for å tre en tråd gjennom et nåløye) virker like lange som turene de passerende togene tilbakelegger. For hovedpersonen er arbeidet med å sveive opp bommen en midlertidig forandring, før han med langsomme skritt igjen beveger seg inn i det lille huset sitt, og igjen virker hvert øyeblikk både uendelig langt og kort.

Et sted i filmen velger Saless å bytte litt om på kronologien, sannsynligvis for å illustrere hvor lite det faktisk har å si. Disse livene har verken noen begynnelse eller slutt. Jeg klarer ikke å si særlig mer om filmen uten at det blir svulstig, men til tross for den ritualiserte, minimale eksistensen til Mohamad og kona er det åpenbart at filmen sier noe. Jeg skulle ønske jeg kunne sette fingeren på akkurat hva, men inntil videre nøyer jeg meg med vissheten om at dette er det beste jeg har sett på fryktelig lenge. Og helt klart blant det aller beste jeg har sett av iransk film.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: