Tetid

september 13, 2010

Går mot slutten på det som fort ble en ny favoritte, Uji Asamushi Sencha, hvis legendestatus er mer enn forståelig (men når sant skal sies har jeg innen japansk grønn et såpass lite erfaringsregister og så fornøyelige resultater at det knapt finnes noe jeg ikke uproblematisk kunne belønnet med den statusen). Hvis øyemålet mitt er riktig har jeg ganske presis nok te til en ny kanne, fire kopper, en dag. Ikke veldig vemodig allikevel, å omsider ha rukket å drikke opp en te innen bladene har fått en merkbar kvalitetsreduksjon er en ny opplevelse for meg, og det føles som en liten seier. Takk til influensaen og den påfølgende kaffepausen, sier jeg bare.

Selv om Ujien var definitivt skarpest av de to av årets shinchaer jeg fikk smakt på, skal ikke Kagoshimaen undervurderes. Det er to helt forskjellige teer (nei, ikke alle japanske grønne «smaker jo bare gress»), i hver sin ende av dampingskalaen. Ujien er en asamushi («light-steamed»), mens Kagoshimaen er en fukamushi («deep-steamed»). Dampingsprosessen avgjør først og fremst smaken og størrelsen på bladene. (At japanerne bruker damp, i stedet for tradisjonell varmebehandling eller (mindre vanlig) soltørking, er forresten hovedgrunnen til den aromatiske friskheten, plantenoter og ofte knallgrønne fargen, som gjør forskjellene fra typisk kinesisk grønn slående.) Lettdampet (jeg prøver meg med direkte oversettelser her, aner ikke om det typisk kalles noe annet på norsk, tviles på at det har blitt skrevet på norsk mer enn maks tre ganger av maks to personer) te kan kanskje betegnes som noe mer subtil, det er et bredere spekter av smaksnoter, og de kommer i større grad til ulikt uttrykk fra trekk til trekk.

Dypdampet te blir i sammenligningen den konvensjonelle storebroren, som heller enn å stikke seg frem der det er mulig sitter i et hjørne og leser en eller annen gammel russer. Jeg kan like både rebellen og tradisjonalisten, men i litt ulike situasjoner. Mens Ujien er en soleklar favoritt når jeg har muligheten til å nyte teen for seg selv (jeg vegrer meg for å si «under teseremonier») viser Kagoshimaen seg fra sin beste side i situasjoner der teen hovedsakelig er et sekundært anliggende, eksempelvis under leseøkter eller filmtitting. Den holder kjeft og smaker fortreffelig. Det kan jeg like.


(Kagoshima til venstre, Uji til høyre. Bildet illustrerer kanskje ikke forskjellen på bladstørrelse veldig godt, men det merkes i virkeligheten. Kagoshimaen er så fin i størrelse at det henger igjen grønt på måleskjeen etter at man har helt teen i kanna, det er ikke tilfellet med Ujien)

“Without a doubt, this item offers one of the most intense, emerald green color you will likely ever come across in any green tea,” sier o-cha, og det høres ikke utenkelig ut. Smaksmessig er den søtere enn Ujien, med sterkere plantenoter, selv om spekteret av dem er smalere. Rund og «myk» i munnen, med en mild ettersmak av de klare plantenotene. I likhet med Ujien kan jeg drikke store mengder av denne uten å gå lei, men det er nok ikke en veldig uvanlig observasjon når det gjelder grønn te mer generelt.

Litt usikker på hvordan det går fremover, dagtid tilbringes vanligvis på lesesalen, og det blir litt for mye styr (og tidsbruk) å dragse med seg kanne og temperaturmål dit. Kanskje noe av dette er et greit kompromiss.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: