Skampletter og ettermæle

april 18, 2013

Onsdag 10. april hadde Paul Joakim Sandøy, leder i Unge Høyre, et innlegg på trykk i Dagbladet. Under tittelen «Jeg skålte da Chavez døde,» tilbyr Sandøy noen betrktninger rundt markeringer av politikeres bortgang, samt en grovkornet helhetsvurdering av Chavez og Thatcher.

Til det første, markeringen av en politikers død, skal det godt gjøres å være uenig i det prinsippielle ståstedet til Sandøy. Det må være lov å vise sin avsky slik eksemplene i innlegget hans beskriver. Det er neppe mange som vil være uenig i det. Når Sandøy går over til å vurdere sin egen skål over Chavez’ død opp mot RU-lederens sang ved Thatchers, leverer han derimot en langt mindre overbevisende vurdering, til fordel for seg og sine.

Det sentrale her er etter Sandøys skjønn hvor lenge det har gått siden politikeren satt ved makten. Det er med andre ord hva deres bortgang rent praktisk vil føre med seg som står igjen som vurderingskriterie for om feiring er en berettiget respons. Det å feire Thatchers død er dermed, i en moralsk forstand, mindre riktig, fordi hun ikke lenger hadde politisk makt. Hennes senere senilitet holdes også frem som en formidlende omstendighet. Chavez bortgang, derimot, bærer kanskje bud om at «et folk som har blitt undertrykt og nektet grunnleggende menneskerettigheter gjennom flere tiår» nå går (høyreideologisk) lysere tider i møte. Det første viser idealisme, det andre skadefryd.

For en som i fullt alvor skriver at Thatcher «reddet den frie verden» gir sikkert denne kategoriseringen mening. For de som fremdeles venter på å reddes fra ettermælet av politikken Thatcher (blant andre) stod for virker den rent vilkårlig. Om det enn er lenge siden Thatcher hadde politisk innflytelse er hun et sterkt symbol, i positiv og negativ forstand, for mange. Hennes ideologiske bidrag lever i beste velgående, ikke bare i Storbritannia. Jeg verken skålte eller sang personlig, men ser ikke noe kategorisk annerledes i å gjøre det ved hennes bortgang enn Chavez’. Og ærlig talt tror jeg ikke på at Chavez-skålen ikke innebar skadefryd.

Avslutningsmessig tilbyr Sandøy en oppsummerende vurdering av de to lederne. Denne føyer seg inn i en trend Greenwald har peker på i en Guardian-kommentar: «… those who admire the deceased public figure (and their politics) aren’t silent at all. They are aggressively exploiting the emotions generated by the person’s death to create hagiography.» Sammenligningen mellom de to politikerne er riktignok ikke hovedpoenget i Sandøys innlegg, men den er verdt å ta tak i. Dette fordi den på mange måter er illustrativ for hvordan vi selektivt minnes ledere vi liker og misliker.

Vurderingen hans er som følger: «Chavez var en autoritær sosialist som undertrykte sin egen befolkning, mens Thatcher reddet den frie verden». I kommentarfeltet konfronteres Sandøy med Thatchers støtte til Pinochet og Suharto. Sistnevnte omtalte hun som «One of our very best and most valuable friends». Den langt mindre flatterende omtalen av «terroristen» Mandela nevnes også. Vi kan dessuten føre inn Thatcher-regjeringens bidrag, sammen med USA og Kina, til støtte for Røde Khmer og Pol Pot etter at Vietnam hadde inntatt Kambodsja. Om det skulle være noen tvil: Dette var etter at det var velkjent at Pol Pot hadde utryddet i underkant av en fjerdedel av Kambodsjas befolkning.

Til innvendingen om Pinochet, og omtalen av Mandela, innrømmer Sandøy at dette er «udiskutable skampletter». Han holder imidlertid på at beskrivelsen hans av Chavez og Thatcher er «hovedhistorien». Dette ville vært oppsiktsvekkende, om det ikke hadde vært så alt for velkjent. Mitt inntrykk er at litmustesten som oftest anvendes når avdøde ledere skal vurderes er deres liberaldemokratiske legitimitet. Kan denne bekreftes har den innvalgte lederen nærmest blankofullmakt til å støtte avskyeligheter i andre land, så lenge det ble gjort med et minstemål av spissfindighet. Det er først og fremst ettermælet av politikken ført på hjemmebane (nasjonal og regional) som står igjen. Dermed er det mulig for Sandøy å slå fast at Thatcher «reddet den frie verden», samtidig som han vet at hun støttet krefter som aktivt og brutalt motarbeidet alt denne nominelt står for.

Med fare for å vippe over i det tåpelige tillater jeg meg å låne og modifisere omelettanalogien («man må knuse noen egg for å lage en omelett»). Når det gjelder internasjonale storspillere som er demokratisk innvalgt i sine respektive land, gir det mer mening å snakke om to forskjellige eggkurver. Hvis vi følger begrepsbruken til Sandøy kan vi kalle den første kurven «den frie verden». Her skal man være forsiktig med eggknusingen, den vil med større sannsynlighet huskes. Med den andre kurven, «resten av verden», kan man enklere tillate seg klekking og steking på geopolitikkens alter. Det som kreves er en ideologisk tilsløring som virker overbevisende. For eksempel kan man gi omeletten navnet «oppdemming mot Sovjetunionen». Eller Kissingers favoritt: aktivt innsats for å frembringe en varig fredsstruktur.

Sandøy bør krediteres for å i det minste erkjenne at Thatcher hadde skampletter. Mange vil avfeie innvendingene mot henne med relativisering, og peke på venstresidens egen lefling med massemordere. Det er allikevel grunn til å spørre seg om hvor mye verdt «hovedhistorien» han presenterer egentlig er. I lys av hennes mindre flatterende bidrag fremstår den mer som noe hentet fra et klamt partikonsensus enn resultatet av en selvstendig analyse.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: