Tidssansen

mai 29, 2016

I grunnen er det jo ganske merkelig med dette at man venner seg til et fremmed sted, denne – om så er – møysommelige tilpasningen og omstillingen, som man nærmest underkaster seg for dens egen skyld og i den bestemte hensikt å legge den av seg igjen omtrent før den er fullført eller iallfall like etter, for så å vende tilbake til sin tidligere tilstand. Man legger denslags inn som avbrekk og mellomspill i livets hovedsammenheng, og nærmere bestemt med ‘rekreasjon’ for øye, det vil si: fornyelse og revolusjonerende styrking av organismen, som sto i fare for eller allerede var i ferd med å bli bortskjemt av ensformig og monoton livsførsel, og bli slapp og avstumpet. Men hva kommer det så av at man blir slapp og avstumpet etter å ha levd regelmessig i lang tid? Det skyldes ikke så meget en åndelig og legemlig tretthet og slitasje etter livets utfordringer og krav (for da er det jo bare rett og slett ro og hvile som er botemiddelet); det er snarere noe sjelelig, det er tidsopplevelsen – det er den som er i ferd med å gå tapt ved uavbrutt ensartethet og som er så nær beslektet og forbundet med selve livsfølelsen, at den ene ikke kan svekkes uten at den andre lider under en kummerlig innskrenkning. Når det gjelder kjedsommelighetens vesen, verserer det diverse vrangforestillinger. Man tror stort sett at nytt og interessant innhold ‘fordriver’ tiden, det vil si: forkorter den, mens monotoni og tomhet tynger og hemmer tidens gang. Det er ikke ubetinget riktig. Tomhet og monotoni kan riktignok tøye ut øyeblikket og timen og gjøre det ‘kjedelig’, mens de forkorter og nærmest tilintetgjør de store og største tidsmassene. Omvendt kan et rikt og interessant innhold riktignok være i stand til å forkorte og oppkvikke timen og dagen, men i det store og hele er det jo dette som gir tidsforløpet bredde, vekt og soliditet, slik at begivenhetsrike år går mye langsommere enn disse fattig, tomme, lette, som farer vekk med vinden. Det man kaller kjedsommelighet, er altså egentlig snarere en tidens sykelige kortvarighet som følge av monotoni: Ved uavbrutt ensformighet skrumper store tidsrom sammen på en måte som setter skrekk i hjertet på en; når én dag er som alle andre, så er alle dager som én; og ved fullkommen ensformighet ville det lengste liv oppleves som ganske kort og borte før man visste ordet av det. Tilvenningen medfører at tidssansen sovner eller iallfall sløves, og når ungdomstiden blir opplevd som langsom, mens resten av livet forløper stadig fortere og iler avsted, så må også det skyldes tilvenning. Vi vet godt at det å legge inn andre og nye vaner er det eneste middel til å bremse vårt liv, friske opp tidssansen, forynge, styrke, dempe farten i vår tidsopplevelse og dermed oppnå en fornyelse av hele livsopplevelsen. Dette er hensikten med å skifte oppholdssted, med å søke luftforandring, med badferie, med at forandring fryder og med episoder. De første dagene på et nytt oppholdssted har et ungdommelig, det vil si sterkt og bredt forløp – det er gjerne seks til åtte dager. Så, i den utstrekning man ‘blir vant til det’, merker man en tiltagende forkorting: Den som henger ved livet eller, rettere sagt, gjerne vil klamre seg fast til livet, kan med gru sanne hvordan dagene igjen begynner å bli lette og å smette unna; og den siste uken av en fire ukers tid forsvinner med en rent uhyggelig hastighet. Riktignok virker oppfriskningen av tidssansen utover selve avkoblingstiden, og gjør seg gjeldende på ny når man vender tilbake til den gamle regelmessigheten: Etter avvekslingen blir også de første dagne hjemme som nye, utstrakte og ungdommelige, men bare noen ganske få dager. For som regel venner man seg fortere til regelmessigheten igjen enn til å oppheve den, og når tidssansen allerede er tynget av alderen eler aldri var videre velutviklet – et tegn på medfødt livssvekkelse, så sovner den raskt inn igjen, og allerede etter fireogtyve timer er det som om man aldri har vært bortreist og som om reisen bare var noe man hadde drømt en natt.

(Fra Thomas Manns «Trolldomsfjellet», oversatt av Per Qvale, s. 103-6)

Reklamer

februar 26, 2013

Bilde

Ma On Shan, at night

November

november 26, 2012

November

@ Flickr

but when I start to tell it, I cannot find the words

august 29, 2010

Russia in color, a century ago

(PS: Ække min skyld at dette wordpress-themet ikke takler bilder med litt bredde.)

Noen bilder tatt i sommer

august 29, 2010

—————————————

Vivian Maier

januar 6, 2010

På en auksjon for møbler og antikviteter kjøper John Maloof en eske med negativer. Han jobber på et historisk prosjekt om et bestemt område i Chicago, og siden noen av bildene i esken er fra Chicago kjøper han den. Når han så går gjennom esken innser han at bildene den inneholder er utrolig gode.

I esken er navnet til fotografen, Vivian Maier, skrevet med blyant på en konvolutt. Omtrent et år etter kjøpet av esken søker Maloof opp navnet hennes, kun for å finne hennes nekrolog, trykt dagen før.

Vivian came here from France in the early 1930’s and worked in a sweat shop in New York when she was about 11 or 12. She was not Jewish but a Catholic, or as they said, an anti-Catholic. She was a Socialist, a Feminist, a movie critic, and a tell-it-like-it-is type of person. She learned English by going to theaters, which she loved. She wore a men’s jacket, men’s shoes and a large hat most of the time. She was constantly taking pictures, which she didn’t show anyone.

Hennes store interesse var å fotografere dagliglivet i New Yorks og Chicagos gater. Av de 30-40000 negativene Maloof har fått tak i var ca 10-15000 av dem ufremkalte. Interessen for bildene har mildt sagt vært overveldende, og Maloof jobber visstnok med en bok om Maiers liv og bilder.

Les mer om Maier og se flere av hennes bilder på bloggen dedikert til henne.