februar 23, 2015

About two years ago I was reading up on the debate surrounding Deng Xiaoping’s dictum, tao guang yang hui (韬光养晦), commonly translated as «hiding one’s capabilities and biding one’s time». At the time, Michael Pillsbury’s discussion of the dictum in his China Debates the Future Security Environment was very enlightening, and I have since then turned back to this book for other purposes, always finding it a stimulating read.

So when I recently discovered that he published a new book earlier this year I did not hesitate to look past the speculative title (The Hundred-Year Marathon: China’s Secret Strategy to Replace America as the Global Superpower) and press purchase. Although I have only read the first few chapters it quickly dawned on me that the speculative was not limited to the title, indeed the whole approach of uncovering a «secret plan» to replace America and assert itself on the global stage, relying on ancient stratagems and a sneakiness matched by no other state, reminds me of the writings of authors such as Steven Mosher and Chuck DeVore (see for instance their «special report» for The Human Events Group, «Growing Chinese Power – to What End?»). (There is also a good portion of self-praise regarding his own Mandarin skills relative to those of his peers, although I guess hubris is hardly unique in the writings of «China experts».)

I started googling around, and found this interesting piece from 2006, well worth the read:

 Panda Slugger The dubious scholarship of Michael Pillsbury, the China hawk with Rumsfeld’s ear. Soyoung Ho.

But the true difference between most experts and Michael Pillsbury appears to lie somewhere else: namely, in the scholarship. With the exception of Chinese Views of Future Warfare, which is a straightforward compilation of translated essays, Pillsbury’s work over the past decade has become increasingly speculative and dubious. In particular, a close examination of his writings reveals a troubling approach to evidence and primary sources.

A case in point is Pillsbury’s paper «China’s Military Strategy Toward the U.S.: A View from Open Sources» from November of 2001. The piece names numerous Chinese military writings, including an article entitled «Twenty-first Century Naval Warfare» by Naval Captain Shen Zhongchang, Naval Lieutenant Commander Zhang Haiying, and Naval Lieutenant Zhou Xinsheng of the Chinese Navy Research Institute. According to Pillsbury, the article is written to show «how China could adopt several asymmetrical approaches to defeating a larger and more powerful navy,» and one of them «will be for China to attack American naval command and information systems.» (Underlined boldface Pillsbury’s.)

But Pillsbury’s footnotes lead to an essay that never discusses how China fits into future naval warfare, much less any sort of hypothetical attack on the United States. (The essay even appears in Pillsbury’s 1997 book, translated into English.)

Later in his report, Pillsbury takes on another essay by the same authors and does something similar:

In an article entitled «The Military Revolution in Naval Warfare,» Captain Shen Zhongchang and his co-authors list new technologies that will contribute to the defeat of the United States…. The American system may not be so safe from attack.

But the original essay makes no reference to how China might defeat the United States. China, in fact, is never mentioned once in the essay, nor is the concept of defeating the United States.

Asked about these characterizations, Pillsbury said that, in China, «There seems to be a taboo from directly saying the United States. And these people use euphemism.» If that’s the inference, then why doesn’t the paper explain this? «Because sometimes when I turn in my first draft, somebody will say, ‘Be specific. Say what you mean.'»

Pillsbury also takes dramatic liberties with his translations. At one point in China Debates the Future Security Environment, for example, Pillsbury refers to an essay by one General Pan Junfeng that discusses the significance of the IT revolution for future warfare. He cites three sentences, placing them in direct quotation marks: «We can make the enemy’s command centers not work by changing their data system. We can cause the enemy’s headquarters to make incorrect judgments by sending disinformation. We can dominate the enemy’s banking system and even its entire social order.»

But Pan’s piece is worded quite differently. The original sentences–there are actually four, not three–appear in a section discussing the limitations of technological superiority, and they’re introduced by a topic sentence discussing how using computers to wage war might allow one side to cause the opposing side (no nationalities are named) «to sink into an information disaster.» Two Chinese speakers translating directly from a summer 1996 issue of China Military Science came up with nearly identical translations that read as follows:

For example, altering relevant data in the enemy’s computer system can cause his command centers and weapons systems to be flooded with mistaken information and thereby unable to function normally. Pouring false intelligence into the enemy’s computer network can cause his command office to make mistaken decisions, thereby bringing about faults in strategic policy. Issuing false orders to the enemy’s army through the enemy’s computer system can cause the enemy army to take orders from oneself and military movements to sink into confusion. Using the computer system to destroy the enemy country’s bank accounts can sow confusion in the enemy country’s financial and economic order, causing social unrest, and so forth.

Looking back at Pillsbury’s version of the above passage, then, it’s apparent that he’s taken Pan’s original sentences and added a non-existent «we,» thereby ascribing implicit nationalities to the parties where none is named, and has truncated the original sentences beyond normal conventions of translation.

Shown the different translations, Pillsbury, responding in an email, said, «I do not ascribe nationalities to the parties. [A]nd I remind you that it is a photo caption. I had no editorial control over the photo captions.» But the photo caption is taken directly from a passage in the body of the book. Pillsbury also claimed to have met personally with General Pan and to have been told «how to interpret his article.» But Pillsbury did not explain why he chose to write his interpretation directly into passages that appear in quotation marks.

The «photo caption» of General Pan, meanwhile, did not go unnoticed by the press. It was quoted, for instance, in a Washington Times article, «Pentagon Study Finds China Preparing for War with U.S.,» which used it to show that «China also plans electronic attacks on computer networks.»

And what about the «Assassin’s Mace,» one of Pillsbury’s major preoccupations? Here, Pillsbury appears to have taken a common Chinese term, shashoujian, and decided, based on his own unfamiliarity with it («I first saw this unusual term in…1995,» he writes in a 2003 article) that it indicates what he calls a «secret project.» In fact, though, the term has been around for centuries and has been revived in contemporary Chinese pop culture, a slangy phrase that appears in articles about everything from soccer to romance. Pillsbury cites public speeches by Chinese leaders and articles in Chinese newspapers that speak of developing «shashoujian» weapons, but he never explains how this adds up to evidence of a secret program. It’s as if a Chinese researcher, hearing a U.S. official speaking of a need for «kick-ass weapons,» were to become confused by the term «kick-ass» and conclude that there must be a secret «kick-ass weapons» program. In short, Pillsbury has identified a secret program that, by all indications, is literally no more than a figure of speech.


Very interesting tidbit regarding the historical circumstances of this dispute, over at China Matters.

The Simla Agreement was apparently treated as an aspirational document and was recorded in the most authoritative compendium of British Indian treaties, Sir Charles Umpherston Aitchison’s Collection of Treaties, Engagements, and Sanads, with the notation that neither Great Britain nor China had ratified the treaty.  China, indeed, never accepted the McMahon Line.  Since Tibet wasn’t recognized as a sovereign power, whatever it hoped to achieve with the Simla Accord—and what it had tried to give away, namely Tawang– was, in the eyes of the British, moot.

Things puttered along until 1935, when the detention of a British spy in Tawang by Tibetan authorities awakened the cupidity of a diplomat in the Foreign Office of British India, Olaf Caroe.
Caroe checked the files, found that Great Britain had no ratified claims on Tawang, and decided to amend and improve the record.

He arranged for the relevant original volume of the 1929 Aitchison compendium to be withdrawn from the various libraries in which it was filed, discarded, and replaced with a new version—but one that still claimed to be compiled in 1929, thereby removing the need for awkward explanations or documentation concerning why the switch had happened. The spurious version claimed that Tibet and Britain had accepted the treaty.  Thereby, the unsurveyed McMahon Line was repurposed as a sacrosanct British imperial border, and Tawang was slotted into the British Indian side of the ledger.

The deception was only discovered in 1964, when a researcher was able to compare one of the last three surviving copies of the original compendium, at Harvard University, with the spurious replacement.

Unfortunately, that was too late for Nehru, who staked his security strategy and his diplomatic exchanges with China to a significant extent on the fallacy that he had inherited from British India a clear and unequivocal claim to its borders.

In 1962 Nehru decided to move up military units to assert India’s claim to contested territory in Ladakh/Aksai Chin and in Arunachal Pradesh under a gambit optimistically named The Forward Policy. Unluckily for Nehru, Chairman Mao was itching to stick it to India’s patron, Nikita Khrushchev, and the PLA attacked with overwhelming force on both fronts.   India’s entire strategy had been predicated on the assumption that the PRC would not respond (shades, I think, of Western confidence that Vladimir Putin would stay his hand in eastern Ukraine out of fear of sanctions and the wrath of his impoverished and disgruntled oligarchs) and the Indian Army, outnumbered, undersupplied, and disorganized, was completely unprepared for a desperate fight on the remote, high altitude battlefields.

India suffered a humiliating defeat at the hands of the PLA. After its victory, the PRC decided to take the high ground, diplomatically as well as geographically. It withdrew its forces to behind the McMahon Line and offered negotiations of the boundaries based on the status quo, in other words a de facto swap of AP for AC.

No dice, as we have seen. India clearly does not see any need to credit Arunachal Pradesh—territory that the PRC abandoned—as any kind of bargaining chip concerning Aksai Chin. This is, perhaps, a cautionary tale to the PRC as to the geostrategic minuses as well as pluses of trying to behave like Mr. Nice Guy.

This history is officially persona non grata in India. The report the Indian government commissioned on the 1962 war—the Henderson Brooks Report–was so devastating to India’s position and its legal, military, and diplomatic pretensions it was promptly banned and publication is forbidden to this day. In an ironic recapitulation of the case of the Aitchison compendium, it was assumed that there were only two typewritten copies and they were securely buttoned up in safes in New Delhi. However, the Times of London correspondent, Neville Maxwell, promptly got his hands on a copy and used it to write an expose on the tragedy of errors in 1962, India’s China War, thereby earning himself the fierce hatred of generations of Indian nationalists.

Maxwell tried several times to put the report into the public domain.

As quoted in Outlook India, Maxwell provided an interesting account of how the freedom of expression sausage gets made when the information involved is not necessarily a matter of national security (the report is classified Top Secret, but its content—the minutiae of military decisions and movements fifty years ago–has no current strategic or tactical significance) but is a matter of supreme political embarrassment (to Nehru, the Congress Party, the Gandhi political dynasty, and to the army).

My first attempt to put the Report itself on the public record was indirect and low-key: after I retired from the University I donated my copy to Oxford’s Bodleian Library, where, I thought, it could be studied in a setting of scholarly calm. The Library initially welcomed it as a valuable contribution in that “grey area” between actions and printed books, in which I had given them material previously. But after some months the librarian to whom I had entrusted it warned me that, under a new regulation, before the Report was put on to the shelves and opened to the public it would have to be cleared by the British government with the government which might be adversely interested! Shocked by that admission of a secret process of censorship to which the Bodleian had supinely acceded I protested to the head Librarian, then an American, but received no response. Fortunately I was able to retrieve my donation before the Indian High Commission in London was alerted in the Bodleian’s procedures and was perhaps given the Report.

In 2002, noting that all attempts in India to make the government release the Report had failed, I decided on a more direct approach and made the text available to the editors of three of India’s leading publications, asking that they observe the usual journalistic practice of keeping their source to themselves. … To my surprise the editors concerned decided, unanimously, not to publish… Later I gave the text to a fourth editor and offered it to a fifth, with the same nil result.


august 14, 2013

Robert Fisk: Any other ‘statesman’ who negotiated peace like John Kerry would be treated as a thief

And Kerry? He’s a man whose every statement must be colonised by the word “sic”. Take this, for example. “We have known [sic] that there was going to be a continuation of some [sic] building [sic] in certain [sic] places, and I think the Palestinians understand that.” I suppose there should be a “sic” after “understand” as well. And then Kerry tells us that “what this” – he’s talking about the land theft – “underscores, actually [sic again], is the importance of getting to the table … quickly”. In other words, do what you’re told now – or we’ll let the Israelis snatch even more of your property. In the real world, this is called blackmail.

Skampletter og ettermæle

april 18, 2013

Onsdag 10. april hadde Paul Joakim Sandøy, leder i Unge Høyre, et innlegg på trykk i Dagbladet. Under tittelen «Jeg skålte da Chavez døde,» tilbyr Sandøy noen betrktninger rundt markeringer av politikeres bortgang, samt en grovkornet helhetsvurdering av Chavez og Thatcher.

Til det første, markeringen av en politikers død, skal det godt gjøres å være uenig i det prinsippielle ståstedet til Sandøy. Det må være lov å vise sin avsky slik eksemplene i innlegget hans beskriver. Det er neppe mange som vil være uenig i det. Når Sandøy går over til å vurdere sin egen skål over Chavez’ død opp mot RU-lederens sang ved Thatchers, leverer han derimot en langt mindre overbevisende vurdering, til fordel for seg og sine.

Det sentrale her er etter Sandøys skjønn hvor lenge det har gått siden politikeren satt ved makten. Det er med andre ord hva deres bortgang rent praktisk vil føre med seg som står igjen som vurderingskriterie for om feiring er en berettiget respons. Det å feire Thatchers død er dermed, i en moralsk forstand, mindre riktig, fordi hun ikke lenger hadde politisk makt. Hennes senere senilitet holdes også frem som en formidlende omstendighet. Chavez bortgang, derimot, bærer kanskje bud om at «et folk som har blitt undertrykt og nektet grunnleggende menneskerettigheter gjennom flere tiår» nå går (høyreideologisk) lysere tider i møte. Det første viser idealisme, det andre skadefryd.

For en som i fullt alvor skriver at Thatcher «reddet den frie verden» gir sikkert denne kategoriseringen mening. For de som fremdeles venter på å reddes fra ettermælet av politikken Thatcher (blant andre) stod for virker den rent vilkårlig. Om det enn er lenge siden Thatcher hadde politisk innflytelse er hun et sterkt symbol, i positiv og negativ forstand, for mange. Hennes ideologiske bidrag lever i beste velgående, ikke bare i Storbritannia. Jeg verken skålte eller sang personlig, men ser ikke noe kategorisk annerledes i å gjøre det ved hennes bortgang enn Chavez’. Og ærlig talt tror jeg ikke på at Chavez-skålen ikke innebar skadefryd.

Avslutningsmessig tilbyr Sandøy en oppsummerende vurdering av de to lederne. Denne føyer seg inn i en trend Greenwald har peker på i en Guardian-kommentar: «… those who admire the deceased public figure (and their politics) aren’t silent at all. They are aggressively exploiting the emotions generated by the person’s death to create hagiography.» Sammenligningen mellom de to politikerne er riktignok ikke hovedpoenget i Sandøys innlegg, men den er verdt å ta tak i. Dette fordi den på mange måter er illustrativ for hvordan vi selektivt minnes ledere vi liker og misliker.

Vurderingen hans er som følger: «Chavez var en autoritær sosialist som undertrykte sin egen befolkning, mens Thatcher reddet den frie verden». I kommentarfeltet konfronteres Sandøy med Thatchers støtte til Pinochet og Suharto. Sistnevnte omtalte hun som «One of our very best and most valuable friends». Den langt mindre flatterende omtalen av «terroristen» Mandela nevnes også. Vi kan dessuten føre inn Thatcher-regjeringens bidrag, sammen med USA og Kina, til støtte for Røde Khmer og Pol Pot etter at Vietnam hadde inntatt Kambodsja. Om det skulle være noen tvil: Dette var etter at det var velkjent at Pol Pot hadde utryddet i underkant av en fjerdedel av Kambodsjas befolkning.

Til innvendingen om Pinochet, og omtalen av Mandela, innrømmer Sandøy at dette er «udiskutable skampletter». Han holder imidlertid på at beskrivelsen hans av Chavez og Thatcher er «hovedhistorien». Dette ville vært oppsiktsvekkende, om det ikke hadde vært så alt for velkjent. Mitt inntrykk er at litmustesten som oftest anvendes når avdøde ledere skal vurderes er deres liberaldemokratiske legitimitet. Kan denne bekreftes har den innvalgte lederen nærmest blankofullmakt til å støtte avskyeligheter i andre land, så lenge det ble gjort med et minstemål av spissfindighet. Det er først og fremst ettermælet av politikken ført på hjemmebane (nasjonal og regional) som står igjen. Dermed er det mulig for Sandøy å slå fast at Thatcher «reddet den frie verden», samtidig som han vet at hun støttet krefter som aktivt og brutalt motarbeidet alt denne nominelt står for.

Med fare for å vippe over i det tåpelige tillater jeg meg å låne og modifisere omelettanalogien («man må knuse noen egg for å lage en omelett»). Når det gjelder internasjonale storspillere som er demokratisk innvalgt i sine respektive land, gir det mer mening å snakke om to forskjellige eggkurver. Hvis vi følger begrepsbruken til Sandøy kan vi kalle den første kurven «den frie verden». Her skal man være forsiktig med eggknusingen, den vil med større sannsynlighet huskes. Med den andre kurven, «resten av verden», kan man enklere tillate seg klekking og steking på geopolitikkens alter. Det som kreves er en ideologisk tilsløring som virker overbevisende. For eksempel kan man gi omeletten navnet «oppdemming mot Sovjetunionen». Eller Kissingers favoritt: aktivt innsats for å frembringe en varig fredsstruktur.

Sandøy bør krediteres for å i det minste erkjenne at Thatcher hadde skampletter. Mange vil avfeie innvendingene mot henne med relativisering, og peke på venstresidens egen lefling med massemordere. Det er allikevel grunn til å spørre seg om hvor mye verdt «hovedhistorien» han presenterer egentlig er. I lys av hennes mindre flatterende bidrag fremstår den mer som noe hentet fra et klamt partikonsensus enn resultatet av en selvstendig analyse.

Nately reagerte med hårreisende motvilje på synet av denne syndefulle, skamløse og upatriotiske gamle mannen som var gammel nok til å minne ham om hans far og likevel hele tiden var tankeløs og depravert nok til å komme med nedsettende vitser om Amerika.

«Amerika,» sa han, «kommer til å tape krigen. Og Italia kommer til å vinne den.»
«Amerika er verdens sterkeste og rikeste nasjon,» underrettet Nately ham om med en verdig og overlegen selvsikkerhet. «Den amerikanske soldat er den beste i verden.»
«Nettopp,» sa den gamle mannen elskverdig og med en antydning til et ertende smil. «Italia derimot er en av de fattigste nasjoner i verden. Og den italienske soldat er sannsynligvis den dårligste i verden. Det er nettopp grunnen til at mitt land gjør det så godt i denne krigen mens Deres land gjør det så dårlig.»
Nately gipset av forbauselse og rødmet deretter unnskyldende på grunn av sin uhøflighet. «Jeg beklager at jeg lo av Dem,» sa han oppriktig og fortsatte med et tonefall fullt av behørig respekt for alderdommen: «Men Italia har jo vært okkupert av tyskerne og er nå okkupert av oss. De kan ikke nettopp påstå at det er et uttrykk for å gjøre det godt, hva?»
«Det er nettopp det jeg gjør,» erklærte den gamle mannen opprømt. «Tyskerne er jagd ut, men vi er her. Om et par år vil dere også være forsvunnet, men vi kommer fremdeles til å være her. Italia, forstår De, er faktisk et meget fattig og svakt land, og det er det som gjør oss så sterke. Italienske soldater dør ikke lenger. Det gjør derimot tyske og amerikanske soldater. Det kaller jeg å gjøre det godt i en krig; ypperlig vil jeg si. Jo, jeg er hundre prosent sikker på at Italia kommer til å overleve denne krigen og blomstre lenge etter at Deres land har opphørt å eksistere. Så hvis det fortsetter som hittil.»
Nately nektet nesten å tro sine egne ører. Den slags opprørende blasfemi hadde han aldri hørt før, og med en slags hjemmevant logikk lurte han på hvorfor det ikke dukket opp et par G-menn for å uskadeliggjøre den gamle forræderen. «Amerika kommer aldri til å opphøre å eksistere!» skrek han lidenskapelig.
«Aldri?» sa den gamle mannen med utspekulert underfundighet.
«Nåja . . .,» trakk Nately på det.
Den gamle mannen lo overbærende, men holdt tilbake en dypere, mer eksplosiv glede. Ertingen hans holdt seg fremdeles på det forsiktige planet. «Romerriket ble ødelagt, Hellas ble ødelagt, Persia ble ødelagt, Spania ble ødelagt. Alle store ble ødelagt og opphørte å eksistere. Hvorfor så ikke Deres? …»


«De setter så mye inn på å vinne krigen,» sa den ustelte, syndefulle gamle mannen hånlig. «Det virkelige knepet er å tape kriger, og vite hvilke kriger man bør tape. Italia har tapt kriger i hundrevis av år, og se bare hvor fantastisk vi har gjort det likevel. Frankrike vinner kriger og befinner seg ustanselig i krisetilstander. Tyskland derimot taper og blomstrer. Se på vår egen historie i de seneste årene. Italia vant en krig i Etiopia og snublet omgående ut i de alvorligste vanskeligheter. Seieren ga oss slike vanvittige storhetsdrømmer at vi bidro til å starte en verdenskrig som vi ikke hadde sjanse til å vinne. Men nå når vi er på defensiven, er alt i ferd med å snu seg til det bedre, og vi kommer sikkert til å flyte ovenpå igjen bare vi klarer å bli beseiret»


(Side 263-4, 266. Cappelen forlag)

This Time We Went Too Far

februar 18, 2010

31. mars.

(Ridgen & Rossier, 2009)

«In particular he feels very passionately about the Holocaust. His parents are both survivors of extermination camps and he was deeply involved in their lives and tragedies and so on. And when he sees someone exploiting it – demeaning the memory of the victims for personal gain – he doesn’t like it. I can understand that.» – Noam Chomsky

Om det er ett ord som kan oppsummere Finkelsteins akademiske bidrag så er det kontrovers. Først ved å avsløre Joan Peters’ bedragerske bidrag til Israel/Palestina-debatten (og som resultat fryst ut av Princeton- miljøet), så ved å anklage flere Holocaust-forfattere for å bruke det grusomme folkemordet til emosjonell utpressing (i The Holocaust Industry), og jødiske organisasjoner for å bruke søksmålene mot sveitiske banker til egen vinning, heller enn til å støtte de holocaust-overlevende de påstod å representere. Senere, og dette har nok mer enn noe annet påvirket karrièren hans, ved å anklage Alan Dershowitz for bedrageri, først under en debatt hos Democracy Now, og senere i boka Beyond Chutzpah. Som resultat følger en lang, og svært personlig, fiendtlighet mellom Dershowitz og Finkelstein. Senere blander Dershowitz seg både i Finkelsteins ansettelsesforhold hos DePaul University og forsøker å hindre utgivelsen av boka Beyond Chutzpah.

Ikke overraskende har han blitt utsatt for en rekke hatkampanjer. Som oftest i form av beskyldninger om å være en selvhatende jøde eller til og med en holocaust-fornekter. Men også i mer ekstreme former, blant annet JDO’s «Operation Drive Out!» hvor sympatisører ble oppfordret til å ringe Finkelsteins husvert for å få han kastet ut av hjemmet sitt. Et av mange lavmål er når Dershowitz’ indirekte beskylder moren til Finkelstein for å ha samarbeidet med fangevoktere. Indirekte ved å påstå at Finkelstein (indirekte, igjen) har sagt dette selv.

På motsatt side har du støttespillere (i større eller mindre grad) som Noam Chomsky, Alexander Cockburn, Ilan Pappé, John Mearsheimer og Raul Hilberg.

The mode of attack is consistent. Chomsky selects the target and directs Finkelstein to probe the writings in minute detail and conclude that the writer didn’t actually write the work, that it is plagiarized, that it is a hoax and a fraud. Cockburn publicizes these “findings,” and then a cadre of fellow travelers bombard the Internet with so many attacks on the target that these attacks jump to the top of Google. Because no one has thus far exposed the pattern, each attack may seem plausible on first impression. But when the pattern is examined and exposed, the entire enterprise becomes clear for what it is: a clear attempt to chill pro-Israel advocacy on university campuses by a form of literary McCarthyism – Alan Dershowitz

I American Radical: The Trials of Norman Finkelstein er det imidlertid fokusert på mer enn bare kontroverser. En betydelig del av filmen er satt av til å utforske Finkelsteins forhold til familien sin, og til nære venner bosatt på okkupert territorium.

On a brief biographical note, my mother grew up in Warsaw, Poland and was a survivor of the Warsaw ghetto, Maidanek concentration camp and two slave-labor camps. Every member of her family in Poland was exterminated. After the war she was a key witness at a Nazi deportation hearing in the U.S. and at the trial of Maidanek concentration camp guards in Germany. My late father survived the Warsaw ghetto, Auschwitz concentration camp and the Auschwitz death march. His entire family in Poland was also exterminated – Norman Finkelstein

Åpenbart påvirket av morens erfaring og senere hysteriske (med Finkelsteins ord) krigsmotstand. Ifølge han selv ble imidlertid moren mot sin død stadig mer bekymret over Finkelsteins engasjement, og lurte på om han ikke hadde tatt hennes skjebne for hardt til seg. «… she was very guilty. She felt I had taken her to literally, taking it to much to heart, and she felt I was destroying myself».

Flere andre har sagt seg enige i at Finkelstein ødelegger for seg selv. Raul Hilberg: «I do slightly disagree with the tone of his voice when he discusses these matters». Noam Chomsky: «My own feeling was that he should have downplayed the issue of plagiarism. First of all, I didn’t think it was an important issue … what’s significant is the material about the historical facts». John Mearsheimer: «What one can say about Norman’s work is that although his insights are often brilliant, he expresses them sometimes in language that’s overly provocative. And I would argue that if you’re making controversial arguments, it’s in your best interest to tone down your language to get as much of the hot rhetoric out as possible.»

Sånn sett er det lett å ønske seg at Finkelstein hadde holdt seg mer rett på sak og mindre på personkarakteristikker. Særlig når han selv ofte (og med god grunn) reagerer på at mesteparten av kritikken av han går på personligheten hans, og ikke de påstandene han legger på bordet. Han avfeier blant annet anklagene mot han på følgende måte: «For argument’s sake, let’s assume it’s true. Let’s say I have deep identity conflicts, let’s assume it’s all true. What’s the relevance? The only relevant question is whether what I’m saying is true or false».

American Radical skjuler aldri sine sympatier med Finkelstein. Men den presenterer et langt mer nyansert bilde av mannen enn mange kanskje hadde fryktet. Snarere enn kun å fremstå som et offer vises mer smakløse sider, skarpe ukvemsord og en tendens til å stemple meningsmotstandere som monstre og det som verre er. I en nesten sjokkerende scene ser man Finkelstein skjelle ut en gråtende spørsmålsstiller.

Det er lett å si seg enig i mange av konklusjonene hans, også i nevnte scene, men det er samtidig forståelig at mange føler avsky for måten han fremfører dem på. I vitenskapelige miljøer burde man imidlertid kunne forvente et mer edruelig forhold til følelser, og prosessen mot Finkelstein gir grunn til å bekymre seg på vegne av akademias behandling av dissidenter.

Trailer under: