A student asked whether studying for the examinations would interfere with his efforts at real learning. Zhu Xi responded, “Master Cheng said, ‘Don’t worry about it interfering with your efforts, worry about it robbing you of your determination.’ If you spend ten days a month preparing for the examinations, you will still have twenty days to do real study. If it changes your determination however, there is no cure.”

Excerpt from «Zhu Xi’s Conversations With His Disciples» (Patricia Buckley Ebrey, ed., Chinese Civilization: A Sourcebook, p. 172-77.)

Reklamer

Tidssansen

mai 29, 2016

I grunnen er det jo ganske merkelig med dette at man venner seg til et fremmed sted, denne – om så er – møysommelige tilpasningen og omstillingen, som man nærmest underkaster seg for dens egen skyld og i den bestemte hensikt å legge den av seg igjen omtrent før den er fullført eller iallfall like etter, for så å vende tilbake til sin tidligere tilstand. Man legger denslags inn som avbrekk og mellomspill i livets hovedsammenheng, og nærmere bestemt med ‘rekreasjon’ for øye, det vil si: fornyelse og revolusjonerende styrking av organismen, som sto i fare for eller allerede var i ferd med å bli bortskjemt av ensformig og monoton livsførsel, og bli slapp og avstumpet. Men hva kommer det så av at man blir slapp og avstumpet etter å ha levd regelmessig i lang tid? Det skyldes ikke så meget en åndelig og legemlig tretthet og slitasje etter livets utfordringer og krav (for da er det jo bare rett og slett ro og hvile som er botemiddelet); det er snarere noe sjelelig, det er tidsopplevelsen – det er den som er i ferd med å gå tapt ved uavbrutt ensartethet og som er så nær beslektet og forbundet med selve livsfølelsen, at den ene ikke kan svekkes uten at den andre lider under en kummerlig innskrenkning. Når det gjelder kjedsommelighetens vesen, verserer det diverse vrangforestillinger. Man tror stort sett at nytt og interessant innhold ‘fordriver’ tiden, det vil si: forkorter den, mens monotoni og tomhet tynger og hemmer tidens gang. Det er ikke ubetinget riktig. Tomhet og monotoni kan riktignok tøye ut øyeblikket og timen og gjøre det ‘kjedelig’, mens de forkorter og nærmest tilintetgjør de store og største tidsmassene. Omvendt kan et rikt og interessant innhold riktignok være i stand til å forkorte og oppkvikke timen og dagen, men i det store og hele er det jo dette som gir tidsforløpet bredde, vekt og soliditet, slik at begivenhetsrike år går mye langsommere enn disse fattig, tomme, lette, som farer vekk med vinden. Det man kaller kjedsommelighet, er altså egentlig snarere en tidens sykelige kortvarighet som følge av monotoni: Ved uavbrutt ensformighet skrumper store tidsrom sammen på en måte som setter skrekk i hjertet på en; når én dag er som alle andre, så er alle dager som én; og ved fullkommen ensformighet ville det lengste liv oppleves som ganske kort og borte før man visste ordet av det. Tilvenningen medfører at tidssansen sovner eller iallfall sløves, og når ungdomstiden blir opplevd som langsom, mens resten av livet forløper stadig fortere og iler avsted, så må også det skyldes tilvenning. Vi vet godt at det å legge inn andre og nye vaner er det eneste middel til å bremse vårt liv, friske opp tidssansen, forynge, styrke, dempe farten i vår tidsopplevelse og dermed oppnå en fornyelse av hele livsopplevelsen. Dette er hensikten med å skifte oppholdssted, med å søke luftforandring, med badferie, med at forandring fryder og med episoder. De første dagene på et nytt oppholdssted har et ungdommelig, det vil si sterkt og bredt forløp – det er gjerne seks til åtte dager. Så, i den utstrekning man ‘blir vant til det’, merker man en tiltagende forkorting: Den som henger ved livet eller, rettere sagt, gjerne vil klamre seg fast til livet, kan med gru sanne hvordan dagene igjen begynner å bli lette og å smette unna; og den siste uken av en fire ukers tid forsvinner med en rent uhyggelig hastighet. Riktignok virker oppfriskningen av tidssansen utover selve avkoblingstiden, og gjør seg gjeldende på ny når man vender tilbake til den gamle regelmessigheten: Etter avvekslingen blir også de første dagne hjemme som nye, utstrakte og ungdommelige, men bare noen ganske få dager. For som regel venner man seg fortere til regelmessigheten igjen enn til å oppheve den, og når tidssansen allerede er tynget av alderen eler aldri var videre velutviklet – et tegn på medfødt livssvekkelse, så sovner den raskt inn igjen, og allerede etter fireogtyve timer er det som om man aldri har vært bortreist og som om reisen bare var noe man hadde drømt en natt.

(Fra Thomas Manns «Trolldomsfjellet», oversatt av Per Qvale, s. 103-6)

I am hoping to ascend a famous mountain where I will regulate my diet and cultivate my nature. it is not that I wish to abandon worldly affairs, but unless I do so, how can I practice the abstruse and tranquil Way? Besides, to comprehend these matters is truly difficult, requiring considerable discussion and questioning. For these reasons, I neither visit nor send letters to powerful officials. However, even those scholars who refrain from visiting others cannot refuse to receive callers, who invariable become an obstacle to concentration. It is not that the Way is found in the mountains and forests; the reason for the ancient practitioners of the Way always had to enter the mountains and forests was that they wished to be away from the noise of the world and keep their minds tranquil.

(From «Ge Hong’s Autobiography,» in Chinese Civilization: A Sourcebook, 2nd ed. Edited by Patricia Buckley Ebrey)

februar 23, 2015

We also can’t get away with announcing a compulsion to forcibly democratize the world, plant a Godzilla-sized military footprint in East and Central Asia and then ask querulously, as Donald Rumsfeld does, why do the Chinese feel they need an army?

Peter Lee, «X-Men: The Last Stand?«

september 16, 2014

Not less formidable, but rather far more so, are the interminable Chinese feasts, with their almost incredible number and variety of courses, the terror and despair of all foreigners who have experienced them, although to the Chinese these entertainments seem but too short. One of their most pensive sayings observes that «there is no feast in the world which must not break up at last,» though to the unhappy barbarian lured into one of these traps this hopeful generality is often lost in despair of the particular.

 

(Arthur Henderson Smith, Chinese Characteristics (New York: Fleming H. Revell Company, 1894), 5th ed., p. 43)

Does the Tao Exist?

august 31, 2013

In the trial scene of Alice in Wonderland, the White Rabbit read an obscure verse which was apparently quite irrelevant to the case. The King triumphantly exclaimed “That’s the most important piece of evidence we’ve heard yet”. Alice flatly contradicted him and said, “I don’t believe there’s an atom of meaning in it”. The King then said, “If there’s no meaning in it, that saves a world of trouble, you know, as we needn’t try to find any”.

I might make a similar comment about the Taoists. Since the Taoists makes no claim that the Tao exists, it saves them a world of trouble in trying to prove that the Tao exists. This is really Chinese common sense at its highest!

Just compare the situation with the history of Western religions thought! Good heavens, the amount of debates, battles, bloodshed and torture over the question of whether God does or does not exist! It has seemed to be even more than a life and death issue. At all costs, the Christian must convince the heathen and the atheist that God exists, in order to save his soul. At all cost, the atheist must convince the Christian that the belief in God is but a childish and primitive superstition, doing enormous harm to the cause of true progress. And so they battle and storm and bang away at each other. Meanwhile the Taoist Sage sits quietly by the stream, perhaps with a book of poems, a cup of wine, and some painting materials, enjoying the Tao to his hearts content, without ever worrying whether or not the Tao exists. The sage has no need to affirm the Tao; he is far too busy enjoying it!

(Raymond M. Smullyan, The Tao is Silent)

 

Ville og tamme gjess

april 14, 2013

Kom ved en småmorsom tilfeldighet til å søke opp Kirkegaard i dag. Var på utkikk etter en «huskeregel» for det kinesiske tegnet for gås (鹅 , består av byggestenene «jeg» (我) og «fugl» (鸟)) da jeg kom over en av parablene hans (gjennom BBC-serien Sea of Faith, som forøvrig anbefales). Midt i blinken!

Og for en parabel. Det kan ikke ha vært mange som var/er bedre enn Kirkegaard på det feltet… (Skulle gjerne sitert dansk utgave, men fant bare den engelske på nett):

«Anyone who knows even a little bit about bird-life knows that there is a kind of understanding between wild geese and tame geese, regardless of how different they are. When the flight of the wild geese is heard in the air and there are tame geese down on the ground, the tame geese are instantly aware of it and to a certain degree they understand what it means. This is why they also start up, beat their wings, cry out and fly along the ground a bit in awkward, confused disorder – and then it is over.

There was once a wild goose. In the autumn, about the time for migration, it became aware of some tame geese. It became enamored by them, thought it a shame to fly away from them, and hoped to win them over so that they would decide to go along with it on the flight. To that end it became involved with them in every possible way. It tried to entice them to rise a little higher and then again a little higher in their flight, that they might, if possible, accompany it in the flight, saved from the wretched, mediocre life of waddling around on the earth as respectable, tame geese.

At first, the tame geese thought it very entertaining and liked the wild goose. But soon they became very tired of it, drove it away with sharp words, censured it as a visionary fool devoid of experience and wisdom. Alas, unfortunately the wild goose had become so involved with the tame geese that they had gradually gained power over it, their opinion meant something to it –and gradually the wild goose became a tame goose.

In a certain sense there was something admirable about what the wild goose wanted. Nevertheless, it was a mistake, for – this is the law – a tame goose never becomes a wild goose, but a wild goose can certainly become a tame goose. If what the wild goose tried to do is to be commended in any way, then it must above all watch out for one thing – that it hold on to itself. As soon as it notices that the tame geese have any kind of power over it, then away, away in migratory flight»