Tidssansen

mai 29, 2016

I grunnen er det jo ganske merkelig med dette at man venner seg til et fremmed sted, denne – om så er – møysommelige tilpasningen og omstillingen, som man nærmest underkaster seg for dens egen skyld og i den bestemte hensikt å legge den av seg igjen omtrent før den er fullført eller iallfall like etter, for så å vende tilbake til sin tidligere tilstand. Man legger denslags inn som avbrekk og mellomspill i livets hovedsammenheng, og nærmere bestemt med ‘rekreasjon’ for øye, det vil si: fornyelse og revolusjonerende styrking av organismen, som sto i fare for eller allerede var i ferd med å bli bortskjemt av ensformig og monoton livsførsel, og bli slapp og avstumpet. Men hva kommer det så av at man blir slapp og avstumpet etter å ha levd regelmessig i lang tid? Det skyldes ikke så meget en åndelig og legemlig tretthet og slitasje etter livets utfordringer og krav (for da er det jo bare rett og slett ro og hvile som er botemiddelet); det er snarere noe sjelelig, det er tidsopplevelsen – det er den som er i ferd med å gå tapt ved uavbrutt ensartethet og som er så nær beslektet og forbundet med selve livsfølelsen, at den ene ikke kan svekkes uten at den andre lider under en kummerlig innskrenkning. Når det gjelder kjedsommelighetens vesen, verserer det diverse vrangforestillinger. Man tror stort sett at nytt og interessant innhold ‘fordriver’ tiden, det vil si: forkorter den, mens monotoni og tomhet tynger og hemmer tidens gang. Det er ikke ubetinget riktig. Tomhet og monotoni kan riktignok tøye ut øyeblikket og timen og gjøre det ‘kjedelig’, mens de forkorter og nærmest tilintetgjør de store og største tidsmassene. Omvendt kan et rikt og interessant innhold riktignok være i stand til å forkorte og oppkvikke timen og dagen, men i det store og hele er det jo dette som gir tidsforløpet bredde, vekt og soliditet, slik at begivenhetsrike år går mye langsommere enn disse fattig, tomme, lette, som farer vekk med vinden. Det man kaller kjedsommelighet, er altså egentlig snarere en tidens sykelige kortvarighet som følge av monotoni: Ved uavbrutt ensformighet skrumper store tidsrom sammen på en måte som setter skrekk i hjertet på en; når én dag er som alle andre, så er alle dager som én; og ved fullkommen ensformighet ville det lengste liv oppleves som ganske kort og borte før man visste ordet av det. Tilvenningen medfører at tidssansen sovner eller iallfall sløves, og når ungdomstiden blir opplevd som langsom, mens resten av livet forløper stadig fortere og iler avsted, så må også det skyldes tilvenning. Vi vet godt at det å legge inn andre og nye vaner er det eneste middel til å bremse vårt liv, friske opp tidssansen, forynge, styrke, dempe farten i vår tidsopplevelse og dermed oppnå en fornyelse av hele livsopplevelsen. Dette er hensikten med å skifte oppholdssted, med å søke luftforandring, med badferie, med at forandring fryder og med episoder. De første dagene på et nytt oppholdssted har et ungdommelig, det vil si sterkt og bredt forløp – det er gjerne seks til åtte dager. Så, i den utstrekning man ‘blir vant til det’, merker man en tiltagende forkorting: Den som henger ved livet eller, rettere sagt, gjerne vil klamre seg fast til livet, kan med gru sanne hvordan dagene igjen begynner å bli lette og å smette unna; og den siste uken av en fire ukers tid forsvinner med en rent uhyggelig hastighet. Riktignok virker oppfriskningen av tidssansen utover selve avkoblingstiden, og gjør seg gjeldende på ny når man vender tilbake til den gamle regelmessigheten: Etter avvekslingen blir også de første dagne hjemme som nye, utstrakte og ungdommelige, men bare noen ganske få dager. For som regel venner man seg fortere til regelmessigheten igjen enn til å oppheve den, og når tidssansen allerede er tynget av alderen eler aldri var videre velutviklet – et tegn på medfødt livssvekkelse, så sovner den raskt inn igjen, og allerede etter fireogtyve timer er det som om man aldri har vært bortreist og som om reisen bare var noe man hadde drømt en natt.

(Fra Thomas Manns «Trolldomsfjellet», oversatt av Per Qvale, s. 103-6)

Red Obsession

juli 18, 2015

Tja. Dokumentar om Bordeaux-markedet, med et fokus på effekten av den økte etterspørselen fra Kina. Jeg skriver «fokus», men filmens kobling mellom Kina-faktoren og Bordeaux-rødvinen er ganske løs. Man sitter egentlig ikke igjen med noen forståelse av sammenhengen, bortsett fra det åpenbare om at jo mer vin blir et investeringsobjekt og prisene når et nivå som gjør det å konsumere vinen nærmest utenkelig, jo mer gir det mening å snakke om en boble. For en som er over gjennomsnittlig interessert i puer-te er filmens tema allikevel interessant, da det utvilsomt er en del av de samme mekanismene som er sving i det markedet.

Kina-faktoren gir mening på den mest selvsagte måten, flere pengesterke mennesker som kjemper om samme varer innenfor et marked hvor tilbyderne i svært liten grad kan øke produksjonen (er ikke bare å dyrke mer druer i andre områder og putte samme etikett på flaska), bidrar til at bobla vokser seg større. Men forsøket på å supplementere dette med en kulturell og historisk forklaring, hvor blant annet den vedtatte sannheten om at nærmest all adferd hos kineserne kan spores til erfaringen med Kulturrevolusjonen hentes frem, fremstår noe haltende. Det er imidlertid en enkel forklaring å selge når man har trommemusikk og bilder fra det yrende livet i Hongkong og Shanghai på laget sitt. Den mindre essensialistiske ideen om at nye penger har en tendens til å oppføre seg på denne måten, tror jeg har mer for seg (men hva vet vel jeg), og at den første bølgen av kinesiske vininvestorer er mer interessert i å hamstre fra de legendeerklærte produsentene enn å ta mer risikable valg, er neppe fullt så unikt som dokumentaren kan gi inntrykk av. Det er allikevel interessant å stifte bekjentskap med de idiosynkratiske investorene som intervjues. Denne karen har sin bakgrunn og formue fra sexleketøyindustrien:

vlcsnap-2015-07-18-14h45m19s112

vlcsnap-2015-07-18-14h45m48s167

Vi får høre om hvordan Bordeaux-vinen nådde tidligere uhørte priser i 2009, og igjen i 2010. Dette var gode sesonger hvor strålende værforhold ga produsentene to såkalte legendariske årganger på rappen. Ifølge en av vinkritikerne som intervjues får man normalt bare fem eller seks perfekte årganger i løpet av et århundre, så dette var en mildt sagt uvanlig forekomst. 2011 ble derimot et dårligere år, og prisene kollapset, med lav etterspørsel fra Kina som en av grunnene. (Dette er hvordan det presenteres i dokumentaren. Jeg er 100% rødvinspleb, om noen skulle lure.)

Omtrent her slutter dokumentaren, men ikke før Bordeaux-produsentene har fått sagt noen poetiske linjer om denne skjønne evnen Bordeaux-markedet har til å ta seg opp etter en kollaps (spoiler: Føniks-sammenligningen dukker opp).

Alt i alt er dette en dokumentar som gir meg veldig lyst til å drikke vin, og som gjør meg veldig klar over at jeg aldri vil ha råd til en flaske av noe av det som presenteres. Man sitter litt igjen med inntrykket av at rødvin kun produseres to steder i verden: I Bordeaux-området og i Kina. I virkeligheten er selvsagt franskmennenes vinhegemoni utfordret fra flere kanter, slik de skotske whiskyprodusentene også har fått merke en økende konkurranse (dog enda i et veldig tidlig stadium) fra Øst-Asia (taiwanske «Kavalan Solist Vinho Barrique» vant World Whiskies Awards i 2015). Det utfordrer selvsagt nasjonal stolthet. Jeg tror ikke det er noen overhengende fare for at de franske vinslottene blir erstattet av bygninger i Foxconn-stil med det første, selv om jeg ønsker tanken på et skikkelig markedskollaps, som lar meg vandre rundt i ruinene og plukke opp noen flasker edle dråper, velkommen.

Cold and Warm

juni 2, 2015

(excerpt from Zhang Jinhong’s «Puer Tea: Ancient Caravans and Urban Chic», pages 181-84)

Cold and Warm

The first friend Zongming met in Kunming was Hongtu (webname), who Zongming understood through web communications to be a defender of Yunnanese culture. For instance, on the Sanzui website there was a post by a participant from Guangdong titled “Puer tea doesn’t need the Yunnanese.” This post said that Yunnan was simply the area producing the basic material of Puer tea but that the people of Yunnan didn’t contribute to Puer tea’s trade and consumption as much as the Cantonese. The post was fiercely attacked by Hongtu, who enumerated many facts about the Yunnanese contribution to tea. To him, these great contributions had long been masked because Yunnan was remote from the political and economic center of China. Hongtu’s strong identification as a Yunnanese could also be seen from his full web name, Hongtu Lantian, which means “red earth and blue sky,” a popular description of Yunnan’s natural landscape.

To entertain his honored guest, Hongtu brewed his favorite tea, a ten-year-old raw Puer tea originating in the tea mountain of Mengku. Mengku is located in Lincang, a southwestern subdistrict of Yunnan bordering Burma. In recent years it had emerged along with Yiwu, Menghai, and several other places as a famous production site for Puer tea. According to Hongtu, Yiwu tea tasted too weak and Menghai tea was barely acceptable; only Mengku tea was enjoyable, full-bodied and lingered long enough on the palate.

This particular tea had been aged in Kunming. In addition to Hongtu, Zongming and myself, there were three other guests, all frequent visitors to Hongtu’s tea shop and supporters of Mengku tea. Having gotten used to the taste of Yiwu tea during my fieldwork, I found the Mengku tea scarcely palatable, with a less subtle combination of sweetness and bitterness than Yiwu tea. I found that the Mengku fans at this tasting used the same language of praise as Yiwu supporters did: “The tea of Mengku/Yiwu is the remarkable flag of Puer tea,” or “If you want to learn about Puer tea, you must first practice drinking and understanding the authentic tea of Mengku/Yiwu.”

Zongming also declared his fondness for Mengku tea, but he didn’t give it the same praise as the others. To him, the more problematic issue at that moment lay in the difference in flavor of teas not between production areas, but between different storage places. The Mengku tea brewed by Hongtu was said to have been stored in Kunming for ten years, but in Zongming’s opinion it had not been sufficiently aged. He thought it was still too raw and far from smooth. To tea drinkers from the Pearl River Delta, smoothness was an important property, and they thought it resulted from storage in a relatively humid place, such as Hong Kong or Guangdong. For them, good Puer tea needed to be smooth in the throat when it was swallowed – as smooth as the slowly stewed soup (lou fo tong for Cantonese pronounciation; lao huo tang for standard Chinese Pinyin) commonly eaten as part of their daily meal. Drawing on ideas from traditional Chinese medicine, they argued that smooth Puer tea was warm for the body. By contrast, raw Puer tea was too irritating; it was intrinsically cold and hence harmful to one’s health (see Anderson 1980).

Zongming’s response to this Mengku tea reminded me of a scene I had witnessed in Yiwu. In April 2007, I met a group of travelers from Guangdong who were visiting a Yiwu family who produced Puer tea. The family master brewed some recently made raw tea, a superior type according to him, to entertain his guests. The guests, however, felt nervous about this fresh tea. They sipped only a tiny bit from each run. At the third run they asked the master to stop and suggested that he brew the aged tea they had brought from Guangdong. One guest told me that he felt his heart pounding when he tasted the raw tea. Nevertheless, in the end, all the travelers bought a large quantity of raw Puer tea from the local family. Perhaps the “adventurous” raw tasting had made them foresee a good prospect for the fresh tea, hopefully via storage back in Guangdong.

Zongming, who had tasted various kinds of Puert ea, was not nervous in the face of the Mengku raw Puer tea. But like the Guangdong travelers in Yiwu, after tasting the Mengku brew, Zongming asked if he could infuse a Puer tea he had brought from Hong Kong, in order to show his preference. It was a twenty-five-year old tea packed in a bamboo pipe that had been stored in Hong Kong. Its brew was darker than that of the Mengku tea. According to Zongming, it had reached a good degree of smoothness, had the medicinal smell that results from good Hong Kong storage, and was warm and beneficial to one’s health. Now Hongtu found it hard to comment. After a long silence he said that the Hong Kong tea’s smell was indeed special, but it faded once the tea was swallowed and couldn’t be recalled until the next sip. He also remarked that the tea didn’t have a long aftertaste, a property of that [sic] was very important to him. The other guests also commented on this tea’s strange taste. They were trying to appreciate this twenty-five-year-old tea, and although they did not dislike it, they obviously didn’t think it rivaled the Mengku tea.

In my experience, most Yunnanese, especially frequent tea drinkers, prefer raw and naturally fermented Puer tea, and they often have a preference for tea produced on a particular mountain – for instance, Yiwu or Mengku. Furthermore, they prefer tea that has been aged in Yunnan rather than elsewhere. Like Hongtu, they appreciate the lingering aftertaste of raw Puer tea. People from the Pearl River Delta, however, prefer Puer tea that has been stored in Guangdong or Hong Kong for at least five years. The aging, they think, creates warmth in the stomach as well as smoothness in the mouth. Such “standard taste” or “collective taste preferences” are shared by groups of people living in the same natural and cultural environment (Ozeki 2008: 144-145) and become the standard against which people judge other tastes.

Popular writers have increasingly argued that Puer tea could not be properly fermented until it was exposed to sufficient humidity and heat (Bu Jing An 2007). Hong Kong and Guangdong are close to the sea and are more humid than Kunming, which is located on a plateau. Accordingly, some people, mainly Cantonese, argued that Puer tea should be stored in the Pearl River Delta after production in Yunnan. Some even said that five years of storage in Guangdong or Hong Kong was equivalent to more than ten years of storage in Kunming. They believed that Yunnan had excellent tea resources but was unsuitable for tea storage or that the Yunnanese also hadn’t known enough about storage, even though Yunnan also had humid areas, such as Jinghong in Xishuangbanna.

After staying in Kunming for only one week, Zongming became sick, despite the warm and sunny weather. He began to cough and even vomited one day after eating spicy Dai food with Hongtu and several other friends. At that meal, he witnessed the Yunnanese capacity for eating spicy food. It seemed that the more pungent the food was, the more Hongtu enjoyed it, although he was sweating and his face was turning red. Another Yunnanese participant, Puzi, ate chilies quietly without his face changing color at all. At the start of the meal, Zongming tasted everything out of politeness, but soon he selected only the less spicy dishes. He didn’t eat much, but he still suffered from the pungent food and had to use a lot of tissues.

A few days later, in Hongtu’s teashop, Zongming attributed his sickness to “water and earth not fitting” (shuitu bu fu). The dry climate of Kunming compared with the humidity of Hong Kong was one factor. Zongming also confessed that he persisted in the Hong Kong habit of taking a cold shower every evening. This was contrary to local custom and strongly criticized by his Kunming friends.

Puzi made this point in another way. He had recently stayed in Guangdong for several months and said he could not bear the Cantonese food at first. It was too oily, and it had no flavor. He could not get used to the Puer tea stored in Guangdong, either. He described it as “like having Chinese medicine rather than tea.” However, he soon found that he wanted more of this kind of Puer tea after a meal, as its medicinal flavor did, in fact, help him digest the oily food. In turn, after his digestion improved, he ate more, which then caused him to drink even more Puer tea. In the end, Puzi realized that he had grown to like Cantonese food and also the Puer tea stored in Guangdong, which he found complimentary.

Zongming nodded his head as he listened, hearing in Puzi’s story the counterpart to his own. Both of them agreed that the only way to get used to the local environment was to eat the local food and drink the local drink. Considering each other’s position, they found that neither Puer tea was uniquely authentic, and they realized that one’s preference between raw/cold Puer tea and aged/warm Puer tea was a matter of local culture. As Zongming moved from Hong Kong to Yunnan, he discovered that the authenticity of Puer tea was mobile, too. But he later found out that the authenticity of Puer tea not only diverged from place to place but also varied in the same place over different periods. Once it was tested on the historical timeline, the authenticity of Puer tea would become even more mobile.

vlcsnap-2015-05-24-19h34m43s244

norwegiancurrency

Fall 2012, when I moved to Hong Kong. My currency did not in any way interfere with my tea interest, looking back I should have bought a lot more puer than I did. (In fact I barely brought anything back to Norway when I returned a year later, both due to lower interest and knowledge.)

norwegiancurrency1

The latest developments.

norwegiancurrency2

10 year overview.

———————-

Ukraine’s elected president toppled,

the world was euphoric

Crimea annexed by Russia,

the world booed

OPEC raised production levels,

high oil prices historic

Months later, a tea drinker in Norway

was screwed

Waiting for oil prices to start climbing, no lessons about our economy’s oil dependence learnt, I’ll be sipping on shu puer and mediocre Dianhong at least until spring arrives.

Cups

desember 2, 2014

DSC_1559

DSC_1564

DSC_1574

(The tea is a Song Zhong dancong)

A last farewell to OriginTea

september 27, 2014

DSC_1501 DSC_1503 DSC_1525 DSC_1521 DSC_1536

 

’tis nice. OriginTea will be missed.