Tidssansen

mai 29, 2016

I grunnen er det jo ganske merkelig med dette at man venner seg til et fremmed sted, denne – om så er – møysommelige tilpasningen og omstillingen, som man nærmest underkaster seg for dens egen skyld og i den bestemte hensikt å legge den av seg igjen omtrent før den er fullført eller iallfall like etter, for så å vende tilbake til sin tidligere tilstand. Man legger denslags inn som avbrekk og mellomspill i livets hovedsammenheng, og nærmere bestemt med ‘rekreasjon’ for øye, det vil si: fornyelse og revolusjonerende styrking av organismen, som sto i fare for eller allerede var i ferd med å bli bortskjemt av ensformig og monoton livsførsel, og bli slapp og avstumpet. Men hva kommer det så av at man blir slapp og avstumpet etter å ha levd regelmessig i lang tid? Det skyldes ikke så meget en åndelig og legemlig tretthet og slitasje etter livets utfordringer og krav (for da er det jo bare rett og slett ro og hvile som er botemiddelet); det er snarere noe sjelelig, det er tidsopplevelsen – det er den som er i ferd med å gå tapt ved uavbrutt ensartethet og som er så nær beslektet og forbundet med selve livsfølelsen, at den ene ikke kan svekkes uten at den andre lider under en kummerlig innskrenkning. Når det gjelder kjedsommelighetens vesen, verserer det diverse vrangforestillinger. Man tror stort sett at nytt og interessant innhold ‘fordriver’ tiden, det vil si: forkorter den, mens monotoni og tomhet tynger og hemmer tidens gang. Det er ikke ubetinget riktig. Tomhet og monotoni kan riktignok tøye ut øyeblikket og timen og gjøre det ‘kjedelig’, mens de forkorter og nærmest tilintetgjør de store og største tidsmassene. Omvendt kan et rikt og interessant innhold riktignok være i stand til å forkorte og oppkvikke timen og dagen, men i det store og hele er det jo dette som gir tidsforløpet bredde, vekt og soliditet, slik at begivenhetsrike år går mye langsommere enn disse fattig, tomme, lette, som farer vekk med vinden. Det man kaller kjedsommelighet, er altså egentlig snarere en tidens sykelige kortvarighet som følge av monotoni: Ved uavbrutt ensformighet skrumper store tidsrom sammen på en måte som setter skrekk i hjertet på en; når én dag er som alle andre, så er alle dager som én; og ved fullkommen ensformighet ville det lengste liv oppleves som ganske kort og borte før man visste ordet av det. Tilvenningen medfører at tidssansen sovner eller iallfall sløves, og når ungdomstiden blir opplevd som langsom, mens resten av livet forløper stadig fortere og iler avsted, så må også det skyldes tilvenning. Vi vet godt at det å legge inn andre og nye vaner er det eneste middel til å bremse vårt liv, friske opp tidssansen, forynge, styrke, dempe farten i vår tidsopplevelse og dermed oppnå en fornyelse av hele livsopplevelsen. Dette er hensikten med å skifte oppholdssted, med å søke luftforandring, med badferie, med at forandring fryder og med episoder. De første dagene på et nytt oppholdssted har et ungdommelig, det vil si sterkt og bredt forløp – det er gjerne seks til åtte dager. Så, i den utstrekning man ‘blir vant til det’, merker man en tiltagende forkorting: Den som henger ved livet eller, rettere sagt, gjerne vil klamre seg fast til livet, kan med gru sanne hvordan dagene igjen begynner å bli lette og å smette unna; og den siste uken av en fire ukers tid forsvinner med en rent uhyggelig hastighet. Riktignok virker oppfriskningen av tidssansen utover selve avkoblingstiden, og gjør seg gjeldende på ny når man vender tilbake til den gamle regelmessigheten: Etter avvekslingen blir også de første dagne hjemme som nye, utstrakte og ungdommelige, men bare noen ganske få dager. For som regel venner man seg fortere til regelmessigheten igjen enn til å oppheve den, og når tidssansen allerede er tynget av alderen eler aldri var videre velutviklet – et tegn på medfødt livssvekkelse, så sovner den raskt inn igjen, og allerede etter fireogtyve timer er det som om man aldri har vært bortreist og som om reisen bare var noe man hadde drømt en natt.

(Fra Thomas Manns «Trolldomsfjellet», oversatt av Per Qvale, s. 103-6)

Reklamer

februar 18, 2016

falskbegravelse

 

 

Above all, these reviewers applaud language that is readily understandable: ‘It is the duty of the translator to attempt to restate a classic for his or her generation, in a language that they can best understand’; ‘Le Guin’s “rendition” startled me with its everyday language and showed me the Tao in a new light.’ Just what is so desirable about ‘everyday language’? We do not go to the theater in order to hear Othello speak as though he were born in our generation. Americans make statements about the Daode jing that they would think twice before saying with regard to any other classic.

The Daode jing is old; it is alien; it is Chinese; and it is difficult. These are the recalcitrant facts that too many readers seem disinclined to accept. Instead, they seek out the most facile translations and consume insipid approximations of the original. This phenomenon must be attributable at least in part to intellectual laziness. The public is not obliged to restrict itself to academic monographs, but readers still have a responsibility to investigate the merit of a translation before adopting it. Not much research is necessary to discover that there is more to Daoism than ‘letting events take their course’, and that the scary political overtones cannot be disregarded as the detritus of imaginary interpolators. Like any profound work of philosophy, the Daode jing is dangerous. We do it no justice by pretending that it is easy to swallow.

Paul R. Goldin, «Those Who Don’t Know Speak: Translations of the Daode jing by people who do not know Chinese,» Asian Philosophy: An International Journal of the Philosophical Traditions of the East 12, no. 3 (2002): 183-95.

Uhyggelig er det også hvor hurtig USA’s og Sovjetunionens undertrykkelser og massemord blir glemt og oversett. Hvem snakker i dag om Baltikum eller om St. Domingo, Guatemala etc., etc.? – Den eventuelle forskjell ligger i at de sovjetrussiske undertrykkelser og massakrer ligger på et mere «indre», de amerikanske på et mere «ytre» område.

(«Oberstene og vi I-II,» 1969)