februar 18, 2016

falskbegravelse

 

 

Above all, these reviewers applaud language that is readily understandable: ‘It is the duty of the translator to attempt to restate a classic for his or her generation, in a language that they can best understand’; ‘Le Guin’s “rendition” startled me with its everyday language and showed me the Tao in a new light.’ Just what is so desirable about ‘everyday language’? We do not go to the theater in order to hear Othello speak as though he were born in our generation. Americans make statements about the Daode jing that they would think twice before saying with regard to any other classic.

The Daode jing is old; it is alien; it is Chinese; and it is difficult. These are the recalcitrant facts that too many readers seem disinclined to accept. Instead, they seek out the most facile translations and consume insipid approximations of the original. This phenomenon must be attributable at least in part to intellectual laziness. The public is not obliged to restrict itself to academic monographs, but readers still have a responsibility to investigate the merit of a translation before adopting it. Not much research is necessary to discover that there is more to Daoism than ‘letting events take their course’, and that the scary political overtones cannot be disregarded as the detritus of imaginary interpolators. Like any profound work of philosophy, the Daode jing is dangerous. We do it no justice by pretending that it is easy to swallow.

Paul R. Goldin, «Those Who Don’t Know Speak: Translations of the Daode jing by people who do not know Chinese,» Asian Philosophy: An International Journal of the Philosophical Traditions of the East 12, no. 3 (2002): 183-95.

Uhyggelig er det også hvor hurtig USA’s og Sovjetunionens undertrykkelser og massemord blir glemt og oversett. Hvem snakker i dag om Baltikum eller om St. Domingo, Guatemala etc., etc.? – Den eventuelle forskjell ligger i at de sovjetrussiske undertrykkelser og massakrer ligger på et mere «indre», de amerikanske på et mere «ytre» område.

(«Oberstene og vi I-II,» 1969)

Red Obsession

juli 18, 2015

Tja. Dokumentar om Bordeaux-markedet, med et fokus på effekten av den økte etterspørselen fra Kina. Jeg skriver «fokus», men filmens kobling mellom Kina-faktoren og Bordeaux-rødvinen er ganske løs. Man sitter egentlig ikke igjen med noen forståelse av sammenhengen, bortsett fra det åpenbare om at jo mer vin blir et investeringsobjekt og prisene når et nivå som gjør det å konsumere vinen nærmest utenkelig, jo mer gir det mening å snakke om en boble. For en som er over gjennomsnittlig interessert i puer-te er filmens tema allikevel interessant, da det utvilsomt er en del av de samme mekanismene som er sving i det markedet.

Kina-faktoren gir mening på den mest selvsagte måten, flere pengesterke mennesker som kjemper om samme varer innenfor et marked hvor tilbyderne i svært liten grad kan øke produksjonen (er ikke bare å dyrke mer druer i andre områder og putte samme etikett på flaska), bidrar til at bobla vokser seg større. Men forsøket på å supplementere dette med en kulturell og historisk forklaring, hvor blant annet den vedtatte sannheten om at nærmest all adferd hos kineserne kan spores til erfaringen med Kulturrevolusjonen hentes frem, fremstår noe haltende. Det er imidlertid en enkel forklaring å selge når man har trommemusikk og bilder fra det yrende livet i Hongkong og Shanghai på laget sitt. Den mindre essensialistiske ideen om at nye penger har en tendens til å oppføre seg på denne måten, tror jeg har mer for seg (men hva vet vel jeg), og at den første bølgen av kinesiske vininvestorer er mer interessert i å hamstre fra de legendeerklærte produsentene enn å ta mer risikable valg, er neppe fullt så unikt som dokumentaren kan gi inntrykk av. Det er allikevel interessant å stifte bekjentskap med de idiosynkratiske investorene som intervjues. Denne karen har sin bakgrunn og formue fra sexleketøyindustrien:

vlcsnap-2015-07-18-14h45m19s112

vlcsnap-2015-07-18-14h45m48s167

Vi får høre om hvordan Bordeaux-vinen nådde tidligere uhørte priser i 2009, og igjen i 2010. Dette var gode sesonger hvor strålende værforhold ga produsentene to såkalte legendariske årganger på rappen. Ifølge en av vinkritikerne som intervjues får man normalt bare fem eller seks perfekte årganger i løpet av et århundre, så dette var en mildt sagt uvanlig forekomst. 2011 ble derimot et dårligere år, og prisene kollapset, med lav etterspørsel fra Kina som en av grunnene. (Dette er hvordan det presenteres i dokumentaren. Jeg er 100% rødvinspleb, om noen skulle lure.)

Omtrent her slutter dokumentaren, men ikke før Bordeaux-produsentene har fått sagt noen poetiske linjer om denne skjønne evnen Bordeaux-markedet har til å ta seg opp etter en kollaps (spoiler: Føniks-sammenligningen dukker opp).

Alt i alt er dette en dokumentar som gir meg veldig lyst til å drikke vin, og som gjør meg veldig klar over at jeg aldri vil ha råd til en flaske av noe av det som presenteres. Man sitter litt igjen med inntrykket av at rødvin kun produseres to steder i verden: I Bordeaux-området og i Kina. I virkeligheten er selvsagt franskmennenes vinhegemoni utfordret fra flere kanter, slik de skotske whiskyprodusentene også har fått merke en økende konkurranse (dog enda i et veldig tidlig stadium) fra Øst-Asia (taiwanske «Kavalan Solist Vinho Barrique» vant World Whiskies Awards i 2015). Det utfordrer selvsagt nasjonal stolthet. Jeg tror ikke det er noen overhengende fare for at de franske vinslottene blir erstattet av bygninger i Foxconn-stil med det første, selv om jeg ønsker tanken på et skikkelig markedskollaps, som lar meg vandre rundt i ruinene og plukke opp noen flasker edle dråper, velkommen.